NEW YORK – To dager før landgangen i Normandie, i juni 1944, krevde Charles de Gaulle å styre Frankrike etter frigjøringen av landet. Franklin D. Roosevelt, som mislikte de Gaulle intenst, hadde ingen intensjoner om å gå med på dette. Winston Churchill, som delvis beundret de Gaulles stormannsvyer, tok parti med Roosevelt. Han sa til lederen av de frie franske styrker at dersom han måtte velge mellom de Gaulle og Roosevelt, ville han alltid velge Roosevelt.
Churchills holdning var fullt forståelig. Europa var okkupert av Nazi-Tyskland. De frie franske var i stor grad symbolske styrker. Og Storbritannia var en av de tre allierte stormaktene. Senere kom britenes beslutning om å klamre seg fast til USA uansett hva som skjedde (med noen få unntak, som Suezkrisen i 1956 og krigene på Balkan på 1990-tallet) til å ha en høy pris.
Høy på seier etter andre verdenskrig, sa britene nei til å være med og påvirke utformingen av europeiske institusjoner på 1950-tallet. Da statsminister Harold Macmillan tidlig på 1960-tallet kom fram til at Storbritannia bare kunne forbli en «seriøs» nasjon innen rammene av Det europeiske fellesskap (EF), ble han blokkert av de Gaulle, som la ned veto mot britisk medlemskap i 1963 — og igjen i 1967.
NEW YORK – To dager før landgangen i Normandie, i juni 1944, krevde Charles de Gaulle å styre Frankrike etter frigjøringen av landet. Franklin D. Roosevelt, som mislikte de Gaulle intenst, hadde ingen intensjoner om å gå med på dette. Winston Churchill, som delvis beundret de Gaulles stormannsvyer, tok parti med Roosevelt. Han sa til lederen av de frie franske styrker at dersom han måtte velge mellom de Gaulle og Roosevelt, ville han alltid velge Roosevelt.
Churchills holdning var fullt forståelig. Europa var okkupert av Nazi-Tyskland. De frie franske var i stor grad symbolske styrker. Og Storbritannia var en av de tre allierte stormaktene. Senere kom britenes beslutning om å klamre seg fast til USA uansett hva som skjedde (med noen få unntak, som Suezkrisen i 1956 og krigene på Balkan på 1990-tallet) til å ha en høy pris.
Høy på seier etter andre verdenskrig, sa britene nei til å være med og påvirke utformingen av europeiske institusjoner på 1950-tallet. Da statsminister Harold Macmillan tidlig på 1960-tallet kom fram til at Storbritannia bare kunne forbli en «seriøs» nasjon innen rammene av Det europeiske fellesskap (EF), ble han blokkert av de Gaulle, som la ned veto mot britisk medlemskap i 1963 — og igjen i 1967.