Autokratiske Kina i krise

NEW YORK – Inntil ganske nylig brukte Kinas president Xi Jinping sin null-covid-strategi som bevis på at autoritære ettpartistater som Kina er bedre rustet til å håndtere pandemier (og andre kriser) enn uhåndterlige demokratier hemmet av egennyttige politikere og lunefulle velgere.

Dette hørtes kanskje rimelig ut for mange i 2020 da flere hundre tusen amerikanere mistet livet og tidligere president Donald Trump forsøkte å selge inn malariamedisin og blekemiddel som botemiddel for COVID-19. Samtidig sørget Xi for rigide pandemirestriksjoner som nesten førte til full nedstengning av landet, og mange kinesere ble tvangsplassert i interneringsleire. Myndighetene insisterte også på at kinesiske borgere som reiste ut av landet skulle ha på seg vernedrakter — som om de jobbet i et enormt, giftig laboratorium. I en periode virket det som om dette strenge restriksjonsregimet begrenset antall koronadødsfall til et minimum sammenlignet med de fleste andre land (skjønt offisiell kinesisk statistikk er, som kjent, ikke til å stole på).

Men de høye kostnadene knyttet til Kinas null-covid-strategi gjorde folk så fortvilet og desperate at noen til slutt våget seg ut på gatene, selv om det medførte stor fare. Likevel fortsatte Xi å hevde at det regjerende kommunistpartiet førte en «folkets krig» mot viruset og ville gjøre hva det skulle være for å redde liv. Så, mot slutten av fjoråret, da det brøt ut protester rundt om i kinesiske byer, ble det plutselig erklært at krigen var over. Ingen flere nedstengninger, vernedrakter eller selv regulære PCR-tester. Etter fjorårets historiske protester virker det som om Kina nå anser COVID-19 for å være ufarlig.