LONDON – Under FNs klimakonferanse i Glasgow (COP26) sist uke, deltok jeg i et panel sammen med ledende nasjonale politikere, deriblant Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon og Spanias minister for det økologiske skiftet Teresa Ribera, for å drøfte hvordan vi for alvor kan håndtere det grønne skiftet. Samtidig som verdens ledere, som i overveldende grad er menn, kjempet om å markere seg gjennom forpliktelser, poseringer og løfter — det den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg uforglemmelig avfeide som mer «bla, bla, bla» — fokuserte vårt panel, som besto utelukkende av kvinner, på vesentlige spørsmål om hvilke nye redskaper og institusjoner verden vil trenge for å kunne avkarbonisere.
Etter COP26 burde det være klart for oss, mer enn noen gang, at løfter og tiltak ovenfra ikke er nok. Det vi trenger i stedet er strukturell og institusjonell endring nedenfra. Vårt eneste håp om å holde den globale oppvarmingen innen «trygge» rammer (i realiteten er det avtalte målet mye tryggere for noen enn for andre) er å framskynde et grønt skifte med massive, koordinerte offentlige investeringer med mål om innovasjonssprang og et økonomisk paradigmeskifte.
Klimaendringene er et dynamisk, ikke-lineært fenomen med en rekke vippepunkter — som hver for seg har sine egne dominoeffekter og som gjør det svært vanskelig å forutsi hvor fort og i hvilket omfang endringene finner sted. Likeledes vil den motsatte prosessen — å dempe eller reversere klimaendringene — avhenge av vippepunkter som utløser dominoeffekter i den andre retningen. Synergistiske sprang i teknologisk innovasjon og institusjonell endring kan fremkalle positive tilbakekoblingsmekanismer og kumulative multiplikatoreffekter.
LONDON – Under FNs klimakonferanse i Glasgow (COP26) sist uke, deltok jeg i et panel sammen med ledende nasjonale politikere, deriblant Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon og Spanias minister for det økologiske skiftet Teresa Ribera, for å drøfte hvordan vi for alvor kan håndtere det grønne skiftet. Samtidig som verdens ledere, som i overveldende grad er menn, kjempet om å markere seg gjennom forpliktelser, poseringer og løfter — det den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg uforglemmelig avfeide som mer «bla, bla, bla» — fokuserte vårt panel, som besto utelukkende av kvinner, på vesentlige spørsmål om hvilke nye redskaper og institusjoner verden vil trenge for å kunne avkarbonisere.
Etter COP26 burde det være klart for oss, mer enn noen gang, at løfter og tiltak ovenfra ikke er nok. Det vi trenger i stedet er strukturell og institusjonell endring nedenfra. Vårt eneste håp om å holde den globale oppvarmingen innen «trygge» rammer (i realiteten er det avtalte målet mye tryggere for noen enn for andre) er å framskynde et grønt skifte med massive, koordinerte offentlige investeringer med mål om innovasjonssprang og et økonomisk paradigmeskifte.
Klimaendringene er et dynamisk, ikke-lineært fenomen med en rekke vippepunkter — som hver for seg har sine egne dominoeffekter og som gjør det svært vanskelig å forutsi hvor fort og i hvilket omfang endringene finner sted. Likeledes vil den motsatte prosessen — å dempe eller reversere klimaendringene — avhenge av vippepunkter som utløser dominoeffekter i den andre retningen. Synergistiske sprang i teknologisk innovasjon og institusjonell endring kan fremkalle positive tilbakekoblingsmekanismer og kumulative multiplikatoreffekter.