CAMBRIDGE – Måten man snakker om den økonomiske politikken på i USA har endret seg kraftig de siste årene. Nyliberalisme, Washington Consensus, markedsfundamentalisme — kall det hva du vil — har blitt byttet ut med noe helt nytt.
I den makroøkonomiske politikken er man ikke lenger så redd for gjeld og inflasjon. I stedet vil man overstimulere økonomien. Og man bagatelliserer gjerne faktorer som kan sette prisstabiliteten i fare. I skattepolitikken har det stilltiende samtykket om et globalt kappløp til bunnen måttet vike for ønsket om å innføre en global minsteskatt for multinasjonale selskaper. Inntil nylig kunne man ikke en gang nevne ordet næringspolitikk når man var ute blant folk. Nå gjør næringspolitikken fullt comeback.
Dette er bare noen av endringene som har funnet sted. Tidligere snakket man om deregulering og fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Nå snakker man om gode jobber og behovet for å rette opp den skjeve maktbalansen ved å styrke forhandlingsposisjonen til arbeidstakere og fagforeninger. De store teknologiselskapene og plattformene ble tidligere sett som kilder til innovasjon som kom forbrukerne til gode. Nå blir de omtalt som monopoler som må reguleres og muligens stykkes opp i mindre virksomheter. Handelspolitikken dreide seg tidligere om global arbeidsdeling og økt effektivitet. Nå dreier den seg om tilpasningsdyktighet og behovet for å beskytte nasjonale forsyningskjeder.
CAMBRIDGE – Måten man snakker om den økonomiske politikken på i USA har endret seg kraftig de siste årene. Nyliberalisme, Washington Consensus, markedsfundamentalisme — kall det hva du vil — har blitt byttet ut med noe helt nytt.
I den makroøkonomiske politikken er man ikke lenger så redd for gjeld og inflasjon. I stedet vil man overstimulere økonomien. Og man bagatelliserer gjerne faktorer som kan sette prisstabiliteten i fare. I skattepolitikken har det stilltiende samtykket om et globalt kappløp til bunnen måttet vike for ønsket om å innføre en global minsteskatt for multinasjonale selskaper. Inntil nylig kunne man ikke en gang nevne ordet næringspolitikk når man var ute blant folk. Nå gjør næringspolitikken fullt comeback.
Dette er bare noen av endringene som har funnet sted. Tidligere snakket man om deregulering og fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Nå snakker man om gode jobber og behovet for å rette opp den skjeve maktbalansen ved å styrke forhandlingsposisjonen til arbeidstakere og fagforeninger. De store teknologiselskapene og plattformene ble tidligere sett som kilder til innovasjon som kom forbrukerne til gode. Nå blir de omtalt som monopoler som må reguleres og muligens stykkes opp i mindre virksomheter. Handelspolitikken dreide seg tidligere om global arbeidsdeling og økt effektivitet. Nå dreier den seg om tilpasningsdyktighet og behovet for å beskytte nasjonale forsyningskjeder.