KAIRO – De siste ukene har flere medlemmer av Glasgow Financial Alliance on Net Zero (GFANZ) – en gruppe bestående av 450 finansinstitusjoner – trukket seg fordi de er bekymret for kostnadene knyttet til sine klimaforpliktelser. Gjennom å gjøre dette har de motbevist idéen om at private finansinstitusjoner kan føre an i skiftet til en karbonnøytral økonomi. Det som virkelig skal til for å få til dette skiftet, er mer ambisiøse statsmakter som gjør mer enn kun å fikse feil ved markedet og i stedet former markedet.
Tilnærmingen der markedet fører an, er basert på troen på at private finansinstitusjoner er de som allokerer kapital aller mest effektivt. Implikasjonen er at staten bør la være å «velge vinnere» eller virke «forstyrrende» på konkurransen i markedet og heller begrense seg til eliminasjon eller reduksjon av risikoen («de-risking») ved grønne investeringsmuligheter for å gjøre dem mer attraktive for konvensjonelle private investorer.
Men moderne økonomisk historie forteller oss noe annet. Mange steder og til ulike tider har det vært offentlige aktører som har ført an i arbeidet med å forme og skape markeder som kommer til nytte både for privat sektor og samfunnet mer generelt. Mange store teknologiske gjennombrudd, som vi nå tar for gitt, har kun funnet sted fordi offentlige aktører har foretatt investeringer som virker for risikable for private aktører.
KAIRO – De siste ukene har flere medlemmer av Glasgow Financial Alliance on Net Zero (GFANZ) – en gruppe bestående av 450 finansinstitusjoner – trukket seg fordi de er bekymret for kostnadene knyttet til sine klimaforpliktelser. Gjennom å gjøre dette har de motbevist idéen om at private finansinstitusjoner kan føre an i skiftet til en karbonnøytral økonomi. Det som virkelig skal til for å få til dette skiftet, er mer ambisiøse statsmakter som gjør mer enn kun å fikse feil ved markedet og i stedet former markedet.
Tilnærmingen der markedet fører an, er basert på troen på at private finansinstitusjoner er de som allokerer kapital aller mest effektivt. Implikasjonen er at staten bør la være å «velge vinnere» eller virke «forstyrrende» på konkurransen i markedet og heller begrense seg til eliminasjon eller reduksjon av risikoen («de-risking») ved grønne investeringsmuligheter for å gjøre dem mer attraktive for konvensjonelle private investorer.
Men moderne økonomisk historie forteller oss noe annet. Mange steder og til ulike tider har det vært offentlige aktører som har ført an i arbeidet med å forme og skape markeder som kommer til nytte både for privat sektor og samfunnet mer generelt. Mange store teknologiske gjennombrudd, som vi nå tar for gitt, har kun funnet sted fordi offentlige aktører har foretatt investeringer som virker for risikable for private aktører.