MOSKVA – Fjernsynet har spilt en sentral rolle i russiske hjem i flere generasjoner. Russere liker å koble av mens de ser nyheter etter en lang arbeidsdag. De kan skrike i frustrasjon til personene på skjermen, men fortsetter likevel å se på fjernsynet. Under sovjettiden spredde man løgner uten skam på landets fire fjernsynskanaler. I dag lyves det enda mer og i enda flere kanaler.
Russland har per i dag bare en uavhengig liberal fjernsynskanal: min arbeidsgiver, Dozhd TV, som har blitt utestengt fra de viktigste kabel-pakkene etter press fra myndighetene. Derfor er det mange russere som ikke kan følge våre sendinger. De må ta til takkemedandre tilgjengelige kanaler, i full viten om at de ikke kan tro på noe av det de hører fra «eksperter» og offisielle talspersoner som dukker opp der. De gjør det av vane, apati og lathet — og vil muligens gjøre det i lang tid framover.
Men selv med utbredt sensur og endeløs propaganda er det lovende utsikter for russisk journalistikk, takket være internett. Landet har i økende grad blitt delt inn i to parallelle universer: den familiære post-sovjetiske virkeligheten og den nye virkeligheten man kan bli kjent med gjennom YouTube. Her kan man se direkte overføringer av valgmøter og protester, dyptpløyende undersøkelser av statlig korrupsjon og intervjuer med mennesker som har blitt utestengt fra de statlige fjernsynskanalene.
MOSKVA – Fjernsynet har spilt en sentral rolle i russiske hjem i flere generasjoner. Russere liker å koble av mens de ser nyheter etter en lang arbeidsdag. De kan skrike i frustrasjon til personene på skjermen, men fortsetter likevel å se på fjernsynet. Under sovjettiden spredde man løgner uten skam på landets fire fjernsynskanaler. I dag lyves det enda mer og i enda flere kanaler.
Russland har per i dag bare en uavhengig liberal fjernsynskanal: min arbeidsgiver, Dozhd TV, som har blitt utestengt fra de viktigste kabel-pakkene etter press fra myndighetene. Derfor er det mange russere som ikke kan følge våre sendinger. De må ta til takkemedandre tilgjengelige kanaler, i full viten om at de ikke kan tro på noe av det de hører fra «eksperter» og offisielle talspersoner som dukker opp der. De gjør det av vane, apati og lathet — og vil muligens gjøre det i lang tid framover.
Men selv med utbredt sensur og endeløs propaganda er det lovende utsikter for russisk journalistikk, takket være internett. Landet har i økende grad blitt delt inn i to parallelle universer: den familiære post-sovjetiske virkeligheten og den nye virkeligheten man kan bli kjent med gjennom YouTube. Her kan man se direkte overføringer av valgmøter og protester, dyptpløyende undersøkelser av statlig korrupsjon og intervjuer med mennesker som har blitt utestengt fra de statlige fjernsynskanalene.