NEW YORK – Det er nå klart at Trump-administrasjonen vil svikte Ukraina i landets kamp mot Russlands militære aggresjon. Trump er enten selv et offer for desinformasjon, eller så er han en villig deltaker i et forsøk på å føre amerikanere bak lyset når det gjelder krigens årsaker og konsekvenser.
Trump lyver blant annet ved å hevde at Ukraina har like mye skyld i krigen, at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ikke har gode nok kort på hånden til å avslutte konflikten på gunstige vilkår og at Ukraina ikke kunne ha forsvart seg uten amerikansk hjelp. Likevel vet hele verden at Russland iverksatte en uprovosert invasjon, og de fleste av oss husker de første ukene, da ukrainerne tappert forsvarte en nesten 3000 kilometer lang frontlinje mot det man antok var en overlegen hær, lenge før leveransene av vestlig artilleri, pansrede kjøretøyer og luftvernsystemer ankom.
Den skammelige scenen som utspilte seg i Det ovale kontor den 28. februar viste klart og tydelig Trumps fiendtlige innstilling overfor Zelenskyj og hans forkjærlighet for Russlands president Vladimir Putin. Er det bare det at Trump elsker autoritære ledere som har fått til det han selv har ambisjoner om? Eller er det slik at Putin har kompromitterende informasjon om Trump (såkalt kompromat) – slik mange mistenkte i Trumps første presidentperiode?
Uansett avviser Trump selve ideen om rettsstaten som, for ham, er underordnet politiske interesser: Loven skal brukes når den tjener presidentens interesser og ignoreres når den ikke gjør det. Avtaler mellom land (også de han har undertegnet) kan brytes etter eget forgodtbefinnende. For 30 år siden lovet USA – sammen med Storbritannia og Russland – å forsvare Ukrainas territoriale integritet, i henhold til Budapest-memorandumet som ble undertegnet i desember 1994. Til gjengjeld gikk Ukraina med på å gi fra seg verdens tredje største atomvåpenarsenal, som landet hadde arvet fra Sovjetunionen. Russland brøt avtalen da de invaderte og ulovlig annekterte Krym i 2014, og nå har Ukraina blitt forrådt av to av partene i avtalen.
Det er skammelig at Trump ikke overholder en avtale USA har inngått. Ukrainerne holdt sin del av avtalen, og de forventet at USA skulle gjøre det samme. Dette sviket har dødelige konsekvenser, og ikke bare for Ukraina. I flere tiår har Europas sikkerhet vært avhengig av NATOs artikkel 5, som sier at et angrep på ett medlem er et angrep på alle. Likevel er det nå åpenbart at USA bare vil forsvare Europa hvis det tjener det Trump mener er hans interesser. Internasjonal lov og internasjonale avtaler og forpliktelser betyr ingenting for ham, akkurat som de ikke betyr noe for Putin.
Europeerne er i ferd med å innse disse harde realitetene. Det som er mest presserende er å skape en selvforsyntforsvarsstyrke og å avgjøre hva man skal gjøre med den russiske statens midlersom befinner seg i europeiske jurisdiksjoner. (Dette dreier seg om aktiva tilsvarende 220 milliarder dollar av til sammen 300-350 milliarder dollar som ble frosset i 2022.)
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
I juni 2024 ble G7-landene enige om å bruke rentene (50 milliarder dollar) fra disse midlene til å gi økonomisk støtte til Ukraina, og EU-kommisjonen foretok den første utbetalingen på tre milliarder dollar i januar 2025. Men nå som USA sannsynligvis vil trekke tilbake sin egen økonomiske støtte, er ikke dette halvhjertede tiltaket lenger tilstrekkelig. Europa må gå lenger ved å beslaglegge alle russiske aktiva som er under europeisk kontroll.
Vi har tidligere argumentert for at disse midlene bør brukes til å finansiere gjenoppbyggingen av Ukraina, siden skadene forårsaket av den russiske aggresjonen langt overstiger 220 milliarder dollar. Men nå haster det enda mer med å skaffe disse pengene til veie. Man kan ikke gjenoppbygge et land som fortsatt er under angrep og som er delvis okkupert. Rettferdighet og sunn fornuft tilsier at disse ressursene må gå til å finansiere Ukrainas forsvar. Europa kan bruke de rettslige manøvrene som må til for å få gjennomført dette. Det som betyr noe er at Ukraina får pengene umiddelbart, slik at landet kan kjøpe militært utstyr og reparere den infrastrukturen som Russland stadig ødelegger.
Det kan ikke være noen tvil om hvem som sitter med ansvaret. Russland bør ikke få lov til å hevde at disse midlene er rettslig beskyttet i en tid da russiske makthavere raserer rettsstaten og fritt konfiskerer vestlige aktiva innenfor sin egen jurisdiksjon. Dessuten vil det være i Europas egen interesse å gjøre midlene umiddelbart tilgjengelige for Ukraina. Alt det Ukraina bruker på sin forsvarsindustri, vil i siste instans styrke Europas egen forsvarskapasitet og stimulere Europas vaklende økonomi.
Det er ingen tid å miste. Å bruke disse midlene som sikkerhet for en fremtidig internasjonal erstatningskommisjon, slik det er blitt foreslått, vil ta alt for lang tid. En autoritær bølge har slått innover verden, og Europa har blitt verdens bolverk mot denne bølgen. Europeiske verdier – og forsvaret av frihet, demokrati og menneskerettigheter globalt – står på spill.
Som Frankrikes president Emmanuel Macron nylig uttrykte det: «Europa bør igjen få smaken på risiko, ambisjoner og makt». Hvis han og andre europeiske ledere ønsker å følge opp sin retoriske støtte til Ukraina etter det katastrofale møtet i Det ovale kontor, må de gripe øyeblikket, noe som betyr å beslaglegge Russlands midler i utlandet. Ukraina forsvarer hele Europa. Europa må ikke gjemme seg bak legalistiskeunnskyldninger.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
By choosing to side with the aggressor in the Ukraine war, President Donald Trump’s administration has effectively driven the final nail into the coffin of US global leadership. Unless Europe fills the void – first and foremost by supporting Ukraine – it faces the prospect of more chaos and conflict in the years to come.
For most of human history, economic scarcity was a constant – the condition that had to be escaped, mitigated, or rationalized. Why, then, is scarcity's opposite regarded as a problem?
asks why the absence of economic scarcity is viewed as a problem rather than a cause for celebration.
NEW YORK – Det er nå klart at Trump-administrasjonen vil svikte Ukraina i landets kamp mot Russlands militære aggresjon. Trump er enten selv et offer for desinformasjon, eller så er han en villig deltaker i et forsøk på å føre amerikanere bak lyset når det gjelder krigens årsaker og konsekvenser.
Trump lyver blant annet ved å hevde at Ukraina har like mye skyld i krigen, at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ikke har gode nok kort på hånden til å avslutte konflikten på gunstige vilkår og at Ukraina ikke kunne ha forsvart seg uten amerikansk hjelp. Likevel vet hele verden at Russland iverksatte en uprovosert invasjon, og de fleste av oss husker de første ukene, da ukrainerne tappert forsvarte en nesten 3000 kilometer lang frontlinje mot det man antok var en overlegen hær, lenge før leveransene av vestlig artilleri, pansrede kjøretøyer og luftvernsystemer ankom.
Den skammelige scenen som utspilte seg i Det ovale kontor den 28. februar viste klart og tydelig Trumps fiendtlige innstilling overfor Zelenskyj og hans forkjærlighet for Russlands president Vladimir Putin. Er det bare det at Trump elsker autoritære ledere som har fått til det han selv har ambisjoner om? Eller er det slik at Putin har kompromitterende informasjon om Trump (såkalt kompromat) – slik mange mistenkte i Trumps første presidentperiode?
Uansett avviser Trump selve ideen om rettsstaten som, for ham, er underordnet politiske interesser: Loven skal brukes når den tjener presidentens interesser og ignoreres når den ikke gjør det. Avtaler mellom land (også de han har undertegnet) kan brytes etter eget forgodtbefinnende. For 30 år siden lovet USA – sammen med Storbritannia og Russland – å forsvare Ukrainas territoriale integritet, i henhold til Budapest-memorandumet som ble undertegnet i desember 1994. Til gjengjeld gikk Ukraina med på å gi fra seg verdens tredje største atomvåpenarsenal, som landet hadde arvet fra Sovjetunionen. Russland brøt avtalen da de invaderte og ulovlig annekterte Krym i 2014, og nå har Ukraina blitt forrådt av to av partene i avtalen.
Det er skammelig at Trump ikke overholder en avtale USA har inngått. Ukrainerne holdt sin del av avtalen, og de forventet at USA skulle gjøre det samme. Dette sviket har dødelige konsekvenser, og ikke bare for Ukraina. I flere tiår har Europas sikkerhet vært avhengig av NATOs artikkel 5, som sier at et angrep på ett medlem er et angrep på alle. Likevel er det nå åpenbart at USA bare vil forsvare Europa hvis det tjener det Trump mener er hans interesser. Internasjonal lov og internasjonale avtaler og forpliktelser betyr ingenting for ham, akkurat som de ikke betyr noe for Putin.
Europeerne er i ferd med å innse disse harde realitetene. Det som er mest presserende er å skape en selvforsyntforsvarsstyrke og å avgjøre hva man skal gjøre med den russiske statens midlersom befinner seg i europeiske jurisdiksjoner. (Dette dreier seg om aktiva tilsvarende 220 milliarder dollar av til sammen 300-350 milliarder dollar som ble frosset i 2022.)
Winter Sale: Save 40% on a new PS subscription
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
I juni 2024 ble G7-landene enige om å bruke rentene (50 milliarder dollar) fra disse midlene til å gi økonomisk støtte til Ukraina, og EU-kommisjonen foretok den første utbetalingen på tre milliarder dollar i januar 2025. Men nå som USA sannsynligvis vil trekke tilbake sin egen økonomiske støtte, er ikke dette halvhjertede tiltaket lenger tilstrekkelig. Europa må gå lenger ved å beslaglegge alle russiske aktiva som er under europeisk kontroll.
Vi har tidligere argumentert for at disse midlene bør brukes til å finansiere gjenoppbyggingen av Ukraina, siden skadene forårsaket av den russiske aggresjonen langt overstiger 220 milliarder dollar. Men nå haster det enda mer med å skaffe disse pengene til veie. Man kan ikke gjenoppbygge et land som fortsatt er under angrep og som er delvis okkupert. Rettferdighet og sunn fornuft tilsier at disse ressursene må gå til å finansiere Ukrainas forsvar. Europa kan bruke de rettslige manøvrene som må til for å få gjennomført dette. Det som betyr noe er at Ukraina får pengene umiddelbart, slik at landet kan kjøpe militært utstyr og reparere den infrastrukturen som Russland stadig ødelegger.
Det kan ikke være noen tvil om hvem som sitter med ansvaret. Russland bør ikke få lov til å hevde at disse midlene er rettslig beskyttet i en tid da russiske makthavere raserer rettsstaten og fritt konfiskerer vestlige aktiva innenfor sin egen jurisdiksjon. Dessuten vil det være i Europas egen interesse å gjøre midlene umiddelbart tilgjengelige for Ukraina. Alt det Ukraina bruker på sin forsvarsindustri, vil i siste instans styrke Europas egen forsvarskapasitet og stimulere Europas vaklende økonomi.
Det er ingen tid å miste. Å bruke disse midlene som sikkerhet for en fremtidig internasjonal erstatningskommisjon, slik det er blitt foreslått, vil ta alt for lang tid. En autoritær bølge har slått innover verden, og Europa har blitt verdens bolverk mot denne bølgen. Europeiske verdier – og forsvaret av frihet, demokrati og menneskerettigheter globalt – står på spill.
Som Frankrikes president Emmanuel Macron nylig uttrykte det: «Europa bør igjen få smaken på risiko, ambisjoner og makt». Hvis han og andre europeiske ledere ønsker å følge opp sin retoriske støtte til Ukraina etter det katastrofale møtet i Det ovale kontor, må de gripe øyeblikket, noe som betyr å beslaglegge Russlands midler i utlandet. Ukraina forsvarer hele Europa. Europa må ikke gjemme seg bak legalistiskeunnskyldninger.
Oversatt av Marius Gustavson