Vi har ingen tid å miste
Denne måneden kommer den nye boken til Bill Gates — Hvordan unngå en miljø-katastrofe: teknologien vi harog gjennombruddene vi trenger
Connie Hedegaard: Jeg må starte med å innrømme noe. I årevis trodde jeg ikke du var spesielt interessert i klimaendringene. Jeg husker godt en lukket sammenkomst på Davos for noen år siden. Samtalen gikk over i klima, framfor andre bærekraftspørsmål, og du forlot rommet.
Nå tar du kraftig og ettertrykkelig til orde for umiddelbare klimatiltak. Du starter boken din med å beskrive denne reisen. I starten var det «vanskelig å akseptere at så lenge mennesker fortsatte å slippe ut drivhusgasser, ville temperaturen stige». Det var først etter å ha snakket med en gruppe klimaforskere flere ganger og med oppfølgingsspørsmål at det til slutt «sank inn». Hvorfor vegret du deg til å begynne med, tror du? Og hvordan kan man dra veksler på dine erfaringer for å få andre med seg?
Bill Gates: Verden ser helt annerledes ut i dag enn da jeg begynte å sette meg inn i klimaendringene. Vi vet mer og det er større enighet om problemet. Men det er fortsatt vanskelig for mange mennesker å akseptere at det ikke er nok å bare redusere utslippene. Vi må komme helt ned til null. Det er også vanskelig å forstå hvor mye innovasjon som må til for å komme ned til null. Vi må fundamentalt omforme energisektoren — verdens største industri. I boken legger jeg fram det som overbeviste meg, og jeg håper å kunne overbevise andre. Jeg vil oppfordre klimaforkjempere til å argumentere for nullutslipp og for at utslippene må reduseres på en måte som baner vei for nullutslipp.
CH: Fra din badekarsanalogi til din fiskeallegori — Du bruker mye av din oppfinnsomhet til å konkretisere abstrakte begreper og komplekse data og gjøre dem mer forståelige. Tror du denne tilnærmingen er nøkkelen til å endelig endre tenkemåten til de som, til tross for all forskning og alle data, fortsatt synes å tro at vi bare kan fortsette som før? Har tilsvarende tilnærminger hjulpet deg med å drive teknologifronten framover i Microsoft eller fremme global helse og utvikling i Gates Foundation?
BG: Selv om boken ikke er spesielt rettet mot klimaskeptikere, håper jeg virkelig at den vil overbevise dem om at vi trenger store investeringer i ren energi. De landene som gjør mest for å fremme innovasjon på dette området vil være de landene der vi ser neste generasjon av nyskapende selskaper — sammen med alle arbeidsplassene og den økonomiske aktiviteten som følger med dem. Derfor er dette smarte investeringer, selv om du ikke godtar harde fakta som viser at mennesker forårsaker klimaendringer, som vil ha katastrofale følger dersom vi ikke gjør noe.
CH: Under koronapandemien har vi klart og tydelig sett kostnadene ved å ignorere vitenskapen, men vi har også sett at adferdsendring i raskt tempo og i stor skala er mulig. Og vi har sett at ledere som tar ansvar og tar tak i problemene kan få høy anseelse. Men, som du påpeker, kan vi også trekke en annen viktig lærdom fra pandemien: Den relativt lille (10 %) reduksjonen i klimagassutslipp som kom som følge av «lockdowns» viser at adferdsendringer som mindre bilkjøring og færre flyreiser ikke på langt nær er nok. Er det andre lærdommer fra pandemien som kan anvendes i kampen mot klimaendringene? Og hvordan kan de på best mulig måte anvendes i klimakampen?
BG: Vi kan vende om på det du sier om at færre flyreiser og mindre bilkjøring ikke er nok: Vi trenger massivt med innovasjon slik at folk kan fly, kjøre og på andre måter delta i den moderne økonomien uten å forårsake utslipp. Det er faktisk enda vanskeligere enn å distribuere COVID-19-vaksiner (som er den største offentlige helsekampanjen noensinne).
Men det vil kreve det samme nære samarbeidet mellom myndigheter på alle nivåer og med privat sektor. Og på samme måte som at alle må bidra under pandemien — ved å bruke munnbind og holde avstand — må individer også bidra til å redusere utslipp. De kan ta til orde for politiske tiltak som kan framskynde overgangen til nullutslipp, og de kan redusere den «grønne merprisen» ved å kjøpe lav- og nullkarbonprodukter som elektriske biler og plantebaserte burgere. Det vil føre til mer konkurranse på disse områdene og etter hvert gjøre det rimeligere å ta grønne valg.
CH: Du hevder at klimatiltakene i stor grad er avhengig av forskning og innovasjon — i likhet med tiltak for å få slutt på pandemien. Alt i alt har du «stor tro på at vi kan finne opp [de redskapene vi trenger], anvende dem og — hvis vi er raskt nok ute — unngå en klimakatastrofe». Hvilke erfaringer eller hvilken lærdom har gitt deg denne troen?
BG: Jeg har selv sett hvordan investeringer i FoU kan endre verden. Forskning finansiert av amerikanske myndigheter og selskaper gjorde mikroprosessorer og internett mulig, noe som utløste fenomenale mengder med innovativ energi i næringslivet, som skapte PC-næringen. Og da amerikanske myndigheter satset på å kartlegge det menneskelige genomet, førte det til gjennombrudd i behandlingen av kreft og andre dødelige sykdommer.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Når det gjelder nullutslippsmålet, er jeg selv vitne til utrolige framskritt. Breakthrough Energy Ventures, det private fondet jeg har bygget opp med en rekke partnere, har investert i mer enn tjue selskaper som arbeider med lavkarbonutslipp på en rekke områder — stål og betong, ren elektrisitet, avl av planter og dyr, transport av mennesker og varer verden rundt og oppvarming og nedkjøling av bygninger. Mange av disse ideene vil ikke lykkes. Men de som vinner fram kan endre verden.
CH: Men, som du skriver, «innovasjon dreier seg ikke bare om å utvikle nye anordninger og apparater. Det dreier seg også om å utvikle ny politikk» slik at de nye oppfinnelsene kan entre markedet så fort som mulig. EU (og nå også Kina) har begynt å engasjere seg i denne formen for politisk nytenkning.
I et forsøk på å rette opp i feilaktige incentiv-strukturer som ikke tar hensyn til det du kaller «grønn merpris», har mange europeiske land introdusert mekanismer for å avgiftsbelegge CO2-utslipp, avfall og forurensning. Bidrar slike politiske tiltak til å endre incentiv-strukturen på en meningsfylt måte? Vil karbon-toll bidra til framskritt?
BG: Prising av karbon vil gjøre en forskjell, som ledd i en mer omfattende tilnærming der målet er å øke både tilbudet av og etterspørselen etter ren energi og gjennombrudd på dette området. Jeg nevner en rekke andre ideer i boken. For eksempel, kan myndighetene øke innovasjonen ved å kraftig trappe opp finansieringen av FoU innen ren energi. (Jeg anbefaler en femdobling.) På etterspørselssiden kan man gjøre ting i tillegg til karbonprising, som å sette standarder for hvor mye elektrisitet eller drivstoff som må komme fra karbonfrie kilder.
Vi trenger fornyelse av både politikken og teknologien. Vi har tidligere sett at teknologien og politikken kan løse store problemer sammen. Som jeg dokumenterer i boken, er luftforurensning et godt eksempel. Den amerikanske Clean Air Act fungerte veldig godt og bidro til å fjerne giftige gasser fra luften. Blant andre amerikanske tiltak som har vist seg å være svært effektive er elektrifiseringen av landsbygda, økt energisikkerhet og tiltak for å hjelpe økonomien å hente seg inn igjen etter den store resesjonen i 2008. Nå må vi samle de smarteste politiske og teknologiske hjernene i verden for å få en slutt på utslippene. De folkene jeg har samlet i Breakthrough Energy, nettverket jeg grunnla for å framskynde det grønne energiskiftet, arbeider hardt for å utvikle og kjempe for djerve tiltak som kan realisere verdens klimamål.
CH: Som du peker på, har myndigheter gjerne forsøkt å kutte i utslippene ved å anvende regler som ble vedtatt for å løse andre problemer — en tilnærming som minner om å «skape kunstig intelligens ved å anvende en stormaskin fra 1960-tallet».
Men det er vanskelig å introdusere nye lover og regler, ikke minst fordi dagens produsenter motsetter seg høyere standarder og andre kostnadskrevende endringer. Du er jo selv en person som har befunnet deg på den andre siden av bordet — blant de som blir regulert. Hvordan vil du løse problemet med politiske tiltak som blir liggende for langt etter?
BG: Vi trenger politiske tiltak for å løse dette problemet. Vi snakker jo om å endre hele verdens energisystem i et historisk høyt tempo. Private investeringer vil ikke lykkes på egenhånd med mindre vi har markedsbetingelser som belønner innovasjon og lar rene teknologier konkurrere. Og vi trenger myndigheter som kan bidra til å skape et slikt miljø. Så vi trenger politiske tiltak, og de må være målrettede, robuste og forutsigbare.
Dette er nok en grunn til at jeg mener at vi må ha innovasjon, ikke bare teknologisk, men også politisk og økonomisk. Politiske beslutningstakere må være kreative og tenke på hvordan vi kan stimulere til innovasjon innen ren energi, hvordan vi kan gi aktørene like betingelser og hvordan vi kan framskynde energiskiftet. Folkene mine på Breakthrough Energy samarbeider med politiske og byråkratiske ledere for å utvikle og kjempe for den politikken som må til for å nå nullutslippsmålet.
CH: I tillegg til de politiske tiltakene, antyder du at myndigheter må bli modigere når de investerer i klimarelatert forskning og utvikling. Hvilken rolle bør universitetene spille — både med tanke på forskning og formidling av kunnskapen som må til for å utforme en bedre politikk?
BG: Universiteter tilbyr et miljø som fremmer ideer, og de utvikler grønn teknologi. Vitenskapen, forskningen og ingeniørarbeidet som finner sted ved verdens universiteter er blant de viktigste faktorene som kan hjelpe oss å nå nullutslippsmålet. Selvsagt må oppdagelsene spre seg fra universitetene og bidra til å påvirke politikken og hvordan markedet utformes. Noen akademiske institusjoner har i fellesskap forsøkt å hjelpe sine professorer å kommunisere bedre, gjøre forskningen mer relevant for politikere og byråkrater og overføre sine teknologiske oppdagelser til selskaper og markeder. Disse grepene er avgjørende for å unngå klimakatastrofe.
CH: Du sier de moralske argumentene for klimatiltak er like sterke som de økonomiske, fordi klimaendringene rammer de fattigste menneskene i verden hardest. Men klimatiltak har også fordelingsmessige virkninger. Som du erkjenner, er selv den veldig lave «grønne merprisen» for å avkarbonisere hele USAs elektrisitetssystem muligens noe lavinntektshusholdningene ikke har råd til. Og utviklingsland er langt svakere stilt med tanke på et slik skifte. Hvordan kan man overvinne disse utfordringene? Kan vi trekke lærdom fra ditt arbeid med annen teknologi i lavinntektsområder?
BG: Dette er et svært viktig tema. Lav- og mellominntektsland kommer til å bruke mer energi de neste tiårene etter hvert som de kommer seg ut av fattigdom. Vi bør alle ønske at den energien er ren — men de vil kun forplikte seg til ren energi hvis den er like billig som det fossile drivstoff er i dag.
Som leder i et rikt land, bør du spørre deg selv om hva din regjering eller ditt selskap kan bidra med for å gjøre det mulig for alle i verden å skifte til grønn energi — inkludert mellominntektsland og etter hvert lavinntektsland. Økte investeringer i FoU og andre tiltak må rettes inn mot dette målet. Mange av selskapene jeg investerer i arbeider med løsninger som vil være overkommelige i lavinntektsland.
CH: Du er en av flere næringslivsledere som åpenlyst anerkjenner myndighetenes kritiske rolle for å løse store oppgaver. Selv i denne sammenheng skiller klimakampen seg ut. Vil klimaendringene kreve en større rolle for offentlig sektor — generelt eller på et bestemt område — enn selv det de mest statsvennlige er vant til?
BG: Det grønne energiskiftet må drives fram av både myndigheter og privat sektor i samarbeid — på samme måte som med PC-revolusjonen.
Det betyr at staten må spille en større rolle, men bare fordi dens rolle har vært relativt liten så langt. Tenk på femdoblingen av FoU i offentlig sektor som vi snakket om tidligere. Med den økningen ville forskning på ren energi ha vært på samme nivå som helseforskningen i USA. På samme måte som det nasjonale helseinstituttet (NIH) fører tilsyn med og koordinerer dette arbeidet, bør vi opprette et nasjonalt institutt for energi-innovasjon for å unngå duplisering og utnytte ressursene på best mulig måte. Et institutt for transport-avkarbonisering kunne hatt ansvaret for å utarbeide lavkarbondrivstoff. Andre institutter kunne hatt tilsvarende ansvar og myndighet på andre områder, som forskning på energilagring, fornybar energi og så videre.
Instituttet for energi-innovasjon ville også hatt ansvaret for å koordinere arbeidet med privat sektor. Målet er nasjonal forskning som fører til innovative produkter som blir omsatt i svært stor skala. Vi trenger politikk som øker tempoet i hele innovasjonsprosessen, fra tidlig forskning til anvendelse i stort omfang.
CH: Et sted i boken skriver du at bortsett fra «å finne måter å lage materialer på med null utslipp, kan vi bare bruke mindre ting». Noen vil si at kapitalismen baserer seg på konsum — jo mer, jo bedre. Trenger vi en ny kapitalisme for det 21. århundre for å finne en virkelig løsning på klimakrisen? Hva med en mer kvalitativ forståelse av «vekst»? Kan det være grunnlaget for et slikt system?
BG: Jeg tenker at folk i den rike delen av verden kan og bør kutte ned på noen av utslippene sine. (Som jeg nevner i boken, har jeg tatt en rekke grep selv for å redusere og veie opp for mine egne utslipp.) Men den globale energibruken vil doble seg innen 2050, drevet fram av betydelig vekst i lav- og mellominntektsland. Den veksten er god med tanke på at folk vil leve sunnere og mer produktive liv. Men det må skje på en måte som ikke gjør det vanskeligere å løse klimaproblemet. Derfor trenger vi innovasjon som gjør at alle rundt om i verden kan ta seg råd til å eliminere utslipp.
CH: Du skriver at boken din «handler om hva som skal til» for å unngå en klimakatastrofe og hvorfor du «tror at vi kan få det til». Med hånden på hjertet … Tror du at vi vil klare å ta oss sammen i tide?
BG: Ja. Som jeg skriver mot slutten av boken, er jeg i bunn og grunn en optimist for jeg har sett hva teknologien kan gjøre, og jeg har sett hva folk kan gjøre. Vi må bruke det neste tiåret på å få på plass denne rette politikken, teknologien og markedsstrukturen, slik at de fleste land i verden kan nå nullutslippsmålet innen 2050. Vi har ingen tid å miste.
Oversatt av Marius Gustavson
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
