NEW YORK – Populistisk nasjonalisme er på fremmarsj rundt om i verden, noe som ofte gjør at autoritære ledere kommer til makten. Men det var meningen at den nyliberale ortodoksien – mindre stat, skattekutt og deregulering – som grep om seg i Vesten for rundt 40 år siden, skulle styrke demokratiet, ikke svekke det. Hva gikk galt?
Deler av svaret er økonomisk: Nyliberalismen leverte rett og slett ikke det den lovet. I USA og andre avanserte økonomier som omfavnet den, var veksten i reell (inflasjonsjustert) inntekt per innbygger mellom 1980 og koronapandemien 40 % lavere enn i de 30 foregående årene. Det som verre er: Inntektene i bunnen og i midten stagnerte i stor grad, mens inntektene helt i toppen økte. Og den tilsiktede svekkelsen av det sosiale sikkerhetsnettet har ført til større finansiell og økonomisk usikkerhet.
Unge mennesker er med rette bekymret for at klimaendringene setter fremtiden deres på spill. Og de kan se at land der nyliberalismen har stått sterkt, konsekvent har mislykkes med å innføre strenge reguleringer mot forurensning (eller, i USA, å takle opioidkrisen og epidemien av diabetes blant barn).
Dessverre kommer ikke disse uheldige utfallene som noen overraskelse. Nyliberalismen var basert på troen på at uregulerte markeder er den mest effektive måten å oppnå optimale resultater på. Men selv i starten, da nyliberalismen var i ferd med å befeste seg, hadde økonomer konstatert at uregulerte markeder verken er effektive eller stabile, langt mindre egnet til å skape en sosialt akseptabel inntektsfordeling.
Nyliberalismens tilhengere synes aldri å ha erkjent at dersom næringslivet får større frihet, begrenser det friheten for resten av samfunnet. Friheten til å forurense betyr forverret helse (eller til og med død for de med astma), mer ekstremt vær og ubeboelig land. Det er alltid avveininger, selvfølgelig, men ethvert rimelig samfunn vil konkludere med at retten til å leve er viktigere enn den tvilsomme retten til å forurense.
Skattlegging er også – og i like stor grad – uønsket av nyliberalismens tilhengere, som betrakter skatt som et angrep på individuell frihet: Man har rett til å beholde alt man tjener, uavhengig av hvordan man tjener det. Men selv når inntekten blir oppnådd på ærlig vis, erkjenner ikke tilhengerne av dette synet at det de tjener ble muliggjort av offentlige investeringer i infrastruktur, teknologi, utdanning og helse. Sjelden tar de seg tid til å vurdere hva de ville ha hatt hvis de var født i et av de mange landene uten rettsstat (eller hvordan porteføljene deres ville ha sett ut hvis ikke amerikanske myndigheter hadde gjort investeringene som førte til koronavaksinen).
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Ironisk nok: De som har mest å takke myndighetene for, er gjerne de første til å glemme hva myndighetene har gjort for dem. Hvor ville Elon Musk og Tesla ha vært hvis de ikke hadde fått økonomisk hjelp – nesten en halv milliard dollar i lån – fra president Barack Obamas energidepartement i 2010? «Skatter er det vi betaler for et sivilisert samfunn», har høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes som kjent sagt. Det har ikke endret seg: Skatter er det som trengs for å etablere en rettsstat og sørge for alle de andre offentlige godene som et samfunn trenger for å fungere i dag.
Dette dreier seg om mer enn rene avveininger, fordi alle – inkludert de rike – får det bedre dersom det er tilstrekkelig med offentlige goder. Tvang, i denne forstand, kan være frigjørende. Det er bred enighet om følgende prinsipp: Hvis vi skal ha essensielle goder, må vi betale for dem, og det krever skatter.
Selvfølgelig vil tilhengere av en mindre stat hevde at mange utgifter bør kuttes, deriblant offentlige pensjonsordninger og offentlig finansierte helsetjenester. Men, igjen, hvis de fleste mennesker må tåle usikkerheten og frykten som kommer som følge av at man ikke har tilgang på pålitelige helsetjenester eller ikke har god nok inntekt i alderdommen, har samfunnet blitt mindre fritt.
Selv om mangemilliardærer vil få litt mindre å rutte med hvis hver enkelt blir bedt om å betale litt mer i skatt for å finansiere skattefradrag for barnefamilier, tenk på hvilken forskjell det vil gjøre i livet til et barn som ikke har nok å spise eller med foreldre som ikke har råd til et legebesøk. Tenk på hva det vil bety for hele landets fremtid hvis færre av landets unge vokser opp feilernærte eller syke.
Alle disse problemene og politiske sakene bør være i fokus i årets mange valg. I USA gir det kommende presidentvalget ikke bare et tydelig valg mellom kaos og god styring, men også mellom ulike tilnærminger til den økonomiske politikken. Den sittende presidenten, Joe Biden, har forpliktet seg til å bruke myndighetenes makt til å forbedre alles velferd, spesielt de som ikke tilhører den øverste ene prosenten, mens Donald Trump er mer interessert i å maksimere velferden til denne ene prosenten. Trump, som holder hoff ved en luksuriøs golfklubb (når han ikke selv er i retten), har blitt forkjemperen for kompiskapitalister over hele verden.
Trump og Biden har svært ulike visjoner om hva slags samfunn vi bør streve etter å skape. I ett scenario vil uærlighet, sosialt ødeleggende profittjag og økonomisk tilkarring seire. Tilliten til myndighetene vil fortsette å forvitre, og materialisme og grådighet vil triumfere. I det andre scenariet vil valgte politikere, myndighetsrepresentanter og offentlige tjenestemenn handle i god tro for å skape et mer kreativt, sunt og kunnskapsbasert samfunn bygget på tillit og ærlighet.
Selvfølgelig er politikken aldri så ideell som denne beskrivelsen antyder. Men ingen kan benekte at de to kandidatene har fundamentalt forskjellige syn på frihet og hva som er forutsetningene for et godt samfunn. Vårt økonomiske system gjenspeiler og former hvem vi er, og hva vi kan bli. Hvis vi åpentstøtter en selvopptatt, kvinnefiendtlig bedrager– eller avfeier disse egenskapene som små skjønnhetsfeil– vil våre unge ta til seg det budskapet, og vi vil ende opp med enda flere skurker og opportunister som ledere. Vi vil bli et samfunn uten tillit og dermed uten en velfungerende økonomi.
Meningsmålinger, som er gjennomført den siste tiden, viser at knapt tre år etter at Trump forlot Det hvite hus, har folk glemt kaoset, inkompetansen og angrepene på rettsstaten under hans regjeringstid. Men man trenger bare å se på kandidatenes konkrete standpunkter i de ulike politiske sakene for å innse følgende: Hvis vi ønsker å leve i et samfunn som verdsetter alle borgere og dersom vi ønsker at alle skal ha mulighet til å leve fulle og tilfredsstillende liv, er valget klart.
Oversatt av Marius Gustavson
Joseph E. Stiglitz er tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og tidligere leder av den amerikanske presidentens økonomiske råd (Council of Economic Advisers). Han er professor ved Columbia University, nobelprisvinner i økonomi og forfatter av flere bøker. Den siste er
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
At the end of a year of domestic and international upheaval, Project Syndicate commentators share their favorite books from the past 12 months. Covering a wide array of genres and disciplines, this year’s picks provide fresh perspectives on the defining challenges of our time and how to confront them.
ask Project Syndicate contributors to select the books that resonated with them the most over the past year.
NEW YORK – Populistisk nasjonalisme er på fremmarsj rundt om i verden, noe som ofte gjør at autoritære ledere kommer til makten. Men det var meningen at den nyliberale ortodoksien – mindre stat, skattekutt og deregulering – som grep om seg i Vesten for rundt 40 år siden, skulle styrke demokratiet, ikke svekke det. Hva gikk galt?
Deler av svaret er økonomisk: Nyliberalismen leverte rett og slett ikke det den lovet. I USA og andre avanserte økonomier som omfavnet den, var veksten i reell (inflasjonsjustert) inntekt per innbygger mellom 1980 og koronapandemien 40 % lavere enn i de 30 foregående årene. Det som verre er: Inntektene i bunnen og i midten stagnerte i stor grad, mens inntektene helt i toppen økte. Og den tilsiktede svekkelsen av det sosiale sikkerhetsnettet har ført til større finansiell og økonomisk usikkerhet.
Unge mennesker er med rette bekymret for at klimaendringene setter fremtiden deres på spill. Og de kan se at land der nyliberalismen har stått sterkt, konsekvent har mislykkes med å innføre strenge reguleringer mot forurensning (eller, i USA, å takle opioidkrisen og epidemien av diabetes blant barn).
Dessverre kommer ikke disse uheldige utfallene som noen overraskelse. Nyliberalismen var basert på troen på at uregulerte markeder er den mest effektive måten å oppnå optimale resultater på. Men selv i starten, da nyliberalismen var i ferd med å befeste seg, hadde økonomer konstatert at uregulerte markeder verken er effektive eller stabile, langt mindre egnet til å skape en sosialt akseptabel inntektsfordeling.
Nyliberalismens tilhengere synes aldri å ha erkjent at dersom næringslivet får større frihet, begrenser det friheten for resten av samfunnet. Friheten til å forurense betyr forverret helse (eller til og med død for de med astma), mer ekstremt vær og ubeboelig land. Det er alltid avveininger, selvfølgelig, men ethvert rimelig samfunn vil konkludere med at retten til å leve er viktigere enn den tvilsomme retten til å forurense.
Skattlegging er også – og i like stor grad – uønsket av nyliberalismens tilhengere, som betrakter skatt som et angrep på individuell frihet: Man har rett til å beholde alt man tjener, uavhengig av hvordan man tjener det. Men selv når inntekten blir oppnådd på ærlig vis, erkjenner ikke tilhengerne av dette synet at det de tjener ble muliggjort av offentlige investeringer i infrastruktur, teknologi, utdanning og helse. Sjelden tar de seg tid til å vurdere hva de ville ha hatt hvis de var født i et av de mange landene uten rettsstat (eller hvordan porteføljene deres ville ha sett ut hvis ikke amerikanske myndigheter hadde gjort investeringene som førte til koronavaksinen).
HOLIDAY SALE: PS for less than $0.7 per week
At a time when democracy is under threat, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided. Subscribe now and save $50 on a new subscription.
Subscribe Now
Ironisk nok: De som har mest å takke myndighetene for, er gjerne de første til å glemme hva myndighetene har gjort for dem. Hvor ville Elon Musk og Tesla ha vært hvis de ikke hadde fått økonomisk hjelp – nesten en halv milliard dollar i lån – fra president Barack Obamas energidepartement i 2010? «Skatter er det vi betaler for et sivilisert samfunn», har høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes som kjent sagt. Det har ikke endret seg: Skatter er det som trengs for å etablere en rettsstat og sørge for alle de andre offentlige godene som et samfunn trenger for å fungere i dag.
Dette dreier seg om mer enn rene avveininger, fordi alle – inkludert de rike – får det bedre dersom det er tilstrekkelig med offentlige goder. Tvang, i denne forstand, kan være frigjørende. Det er bred enighet om følgende prinsipp: Hvis vi skal ha essensielle goder, må vi betale for dem, og det krever skatter.
Selvfølgelig vil tilhengere av en mindre stat hevde at mange utgifter bør kuttes, deriblant offentlige pensjonsordninger og offentlig finansierte helsetjenester. Men, igjen, hvis de fleste mennesker må tåle usikkerheten og frykten som kommer som følge av at man ikke har tilgang på pålitelige helsetjenester eller ikke har god nok inntekt i alderdommen, har samfunnet blitt mindre fritt.
Selv om mangemilliardærer vil få litt mindre å rutte med hvis hver enkelt blir bedt om å betale litt mer i skatt for å finansiere skattefradrag for barnefamilier, tenk på hvilken forskjell det vil gjøre i livet til et barn som ikke har nok å spise eller med foreldre som ikke har råd til et legebesøk. Tenk på hva det vil bety for hele landets fremtid hvis færre av landets unge vokser opp feilernærte eller syke.
Alle disse problemene og politiske sakene bør være i fokus i årets mange valg. I USA gir det kommende presidentvalget ikke bare et tydelig valg mellom kaos og god styring, men også mellom ulike tilnærminger til den økonomiske politikken. Den sittende presidenten, Joe Biden, har forpliktet seg til å bruke myndighetenes makt til å forbedre alles velferd, spesielt de som ikke tilhører den øverste ene prosenten, mens Donald Trump er mer interessert i å maksimere velferden til denne ene prosenten. Trump, som holder hoff ved en luksuriøs golfklubb (når han ikke selv er i retten), har blitt forkjemperen for kompiskapitalister over hele verden.
Trump og Biden har svært ulike visjoner om hva slags samfunn vi bør streve etter å skape. I ett scenario vil uærlighet, sosialt ødeleggende profittjag og økonomisk tilkarring seire. Tilliten til myndighetene vil fortsette å forvitre, og materialisme og grådighet vil triumfere. I det andre scenariet vil valgte politikere, myndighetsrepresentanter og offentlige tjenestemenn handle i god tro for å skape et mer kreativt, sunt og kunnskapsbasert samfunn bygget på tillit og ærlighet.
Selvfølgelig er politikken aldri så ideell som denne beskrivelsen antyder. Men ingen kan benekte at de to kandidatene har fundamentalt forskjellige syn på frihet og hva som er forutsetningene for et godt samfunn. Vårt økonomiske system gjenspeiler og former hvem vi er, og hva vi kan bli. Hvis vi åpentstøtter en selvopptatt, kvinnefiendtlig bedrager– eller avfeier disse egenskapene som små skjønnhetsfeil– vil våre unge ta til seg det budskapet, og vi vil ende opp med enda flere skurker og opportunister som ledere. Vi vil bli et samfunn uten tillit og dermed uten en velfungerende økonomi.
Meningsmålinger, som er gjennomført den siste tiden, viser at knapt tre år etter at Trump forlot Det hvite hus, har folk glemt kaoset, inkompetansen og angrepene på rettsstaten under hans regjeringstid. Men man trenger bare å se på kandidatenes konkrete standpunkter i de ulike politiske sakene for å innse følgende: Hvis vi ønsker å leve i et samfunn som verdsetter alle borgere og dersom vi ønsker at alle skal ha mulighet til å leve fulle og tilfredsstillende liv, er valget klart.
Oversatt av Marius Gustavson
Joseph E. Stiglitz er tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og tidligere leder av den amerikanske presidentens økonomiske råd (Council of Economic Advisers). Han er professor ved Columbia University, nobelprisvinner i økonomi og forfatter av flere bøker. Den siste er