STOCKHOLM – Den arabiske våren som startet 17. desember 2010, er et vanskelig samtaleemne ti år senere. Sjelden har så mye håp resultert i så mye skuffelse — og i så mye forvirring om veien fremover.
Arab Human Development Report, som kom i 2002, inneholdt krasse kommentarer om hvordan araberverdenen ble liggende stadig mer etter resten av verden og beskrev en region der håpene til unge og utdannede mennesker ikke lenger kunne innfris. Det var åpenbart behov for reformer, men de lot vente på seg. Åtte år senere lå forholdene til rette for revolusjon. Den startet i Tunisia da en gateselger, som var lei av å bli dårlig behandlet av statstjenestepersoner i et korrupt system, satte fyr på seg selv.
Oppmerksomheten skiftet kort tid etter til Egypt — det viktigste landet i araberverdenen. Landets aldrende diktator, Hosni Mubarak, kastet inn håndkleet, mens hundre tusener av demonstranter møtte opp på Tahrir-plassen i Kairo. Med disse hendelsene kunne man se konturene av en demokratisk revolusjon i araberverdenen. Det virket som om Egypt var klar for en reell overgang til et demokratisk styre. Landet hadde tradisjoner for politisk pluralisme og en middelklasse som lengtet etter et mer åpent samfunn og et mer stabilt, representativt politisk system.
Et genuint håp ble vekket. EU satset tungt på Egypts overgang til demokrati og lanserte ambisiøse programmer for å hjelpe landet med å bygge et nytt politisk system. Det ble raskt klart at det muslimske brorskap var landet best organiserte politiske og sosiale bevegelse. Det hadde i årevis støttet småbedrifter og gitt sosial hjelp til lokalsamfunn. På denne måten bygget brorskapet et potensielt politisk fundament som ingen andre bevegelser kunne vise til. Da Egypt gjennomførte sitt første demokratiske valg, ble Mohamed Morsi fra det muslimske brorskap valgt som president.
Det grunnleggende spørsmålet som ble stilt under den arabiske våren var om islam og demokrati kunne kombineres på en effektiv og bærekraftig måte. I Egypt gjorde Morsi-administrasjonen mange feil og misbrukte makten sin nesten helt fra starten av. Selv om mangelen på erfaring ikke var overraskende, var den svært iøynefallende og åpnet døren for det muslimske brorskapets motstandere, både i og utenfor Egypt.
Da militærkuppet kom i juli 2013, hadde Morsi-administrasjonen mistet det meste av sin opprinnelige støtte. Det betyr ikke at Egypts overgang til demokrati var dømt til å mislykkes. Denne prosessen ville ha vært turbulent uansett, og man kan forestille seg kontrafaktiske scenarier der demokratiet ville ha vunnet frem.
Don’t miss our next event, taking place at the AI Action Summit in Paris. Register now, and watch live on February 10 as leading thinkers consider what effective AI governance demands.
Register Now
Men undertrykkelsen som fulgte var brutal. Da sikkerhetsstyrker ryddet Rabaa-plassen for demonstranter ble minst 817 mennesker drept. På det tidspunktet hadde den arabiske våren begynt å ebbe ut i andre land også. USA og ledende europeiske land grep militært inn for å fjerne regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya. Men dette førte til enda mer ustabilitet. Og dermed var ingen villig til å gripe inn mot regimet til Bashar al-Assad i Syria, til tross for den ekstremt brutale måten regimet slo ned på den politiske opposisjonen og landets opprørsbevegelser.
I årene etter den arabiske våren har det funnet sted en kontrarevolusjon — en arabisk vinter. Og de siste fire årene har den demokratiske tilbakegangen blitt aktivt støttet av Trump-administrasjonen som i stor grad har gått bort fra USAs tradisjonelle rolle som forkjemper for menneskerettigheter og demokrati. I noen unntakstilfeller, som med Kina og Iran, har den amerikanske kritikken tjent andre strategiske interesser. Ellers har man overøst diktatorer med smiger og store våpenavtaler.
Mens dette har pågått, har EUs innflytelse blitt marginalisert i araberverdenen. Få, om ingen, av de strukturelle problemene som ledet til den arabiske våren har blitt løst. På starten av 2010-tallet beregnet Det internasjonale pengefondet at de fleste av araberlandene måtte ha en årlig økonomisk vekst på 7 % bare for å holde arbeidsledigheten i sjakk. Men veksten det siste tiåret har ligget godt under det målet. Og situasjonen for menneskerettigheter er ikke stort bedre. Under regjeringen til Abdel Fattah al-Sisi har Egypt «opplevd den verste menneskerettighetskrisen på flere tiår», ifølge Human Rights Watch.
På lang sikt er ikke regimene i Saudi-Arabia, Iran og Egypt levedyktige. Grunnleggende reformer må til for å skape mer representative styresett og for å etablere mer åpne samfunn og økonomier. Det er den langsiktige lærdommen vi kan trekke fra den arabiske våren, som fant sted i en region med en stor og voksende ung befolkning.
Europeiske myndigheter og administrasjonen til den påtroppende amerikanske presidenten, Joe Biden, bør bidra til å minske motsetningene i Midtøsten og Nord-Afrika, så araberlandenes myndigheter kan bruke tid og krefter på sårt trengte nasjonale reformer. Ikke alt kan endres over natten. Likevel bør amerikanske og europeiske myndigheter legge press på arabiske myndigheter i saker som omhandler menneskerettigheter og representativt styre.
Det viktigste spørsmålet i dag er det samme som for ti år siden: Hvordan kan man kombinere islam og demokrati på en måte som legger til rette for reformer? Den arabiske våren ebbet ut til dels som følge av indre motsetninger, og til dels fordi etablerte eliter og utenlandske interesser ikke ville at den skulle lykkes. Men kontrarevolusjonen må også ta slutt på et eller annet tidspunkt.
Vi må ta de viktigste kravene som ble fremsatt under den arabiske våren på alvor, men uten de overdrevne forhåpningene man hadde for ti år siden. Arabiske ledere bør innse at de må komme disse kravene i møte for å sikre langsiktig stabilitet.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
In betting that the economic fallout from his sweeping new tariffs will be worth the gains in border security, US President Donald Trump is gambling with America’s long-term influence and prosperity. In the future, more countries will have even stronger reasons to try to reduce their reliance on the United States.
thinks Donald Trump's trade policies will undermine the very goals they aim to achieve.
While America’s AI industry arguably needed shaking up, the news of a Chinese startup beating Big Tech at its own game raises some difficult questions. Fortunately, if US tech leaders and policymakers can take the right lessons from DeepSeek's success, we could all end up better for it.
considers what an apparent Chinese breakthrough means for the US tech industry, and innovation more broadly.
STOCKHOLM – Den arabiske våren som startet 17. desember 2010, er et vanskelig samtaleemne ti år senere. Sjelden har så mye håp resultert i så mye skuffelse — og i så mye forvirring om veien fremover.
Arab Human Development Report, som kom i 2002, inneholdt krasse kommentarer om hvordan araberverdenen ble liggende stadig mer etter resten av verden og beskrev en region der håpene til unge og utdannede mennesker ikke lenger kunne innfris. Det var åpenbart behov for reformer, men de lot vente på seg. Åtte år senere lå forholdene til rette for revolusjon. Den startet i Tunisia da en gateselger, som var lei av å bli dårlig behandlet av statstjenestepersoner i et korrupt system, satte fyr på seg selv.
Oppmerksomheten skiftet kort tid etter til Egypt — det viktigste landet i araberverdenen. Landets aldrende diktator, Hosni Mubarak, kastet inn håndkleet, mens hundre tusener av demonstranter møtte opp på Tahrir-plassen i Kairo. Med disse hendelsene kunne man se konturene av en demokratisk revolusjon i araberverdenen. Det virket som om Egypt var klar for en reell overgang til et demokratisk styre. Landet hadde tradisjoner for politisk pluralisme og en middelklasse som lengtet etter et mer åpent samfunn og et mer stabilt, representativt politisk system.
Et genuint håp ble vekket. EU satset tungt på Egypts overgang til demokrati og lanserte ambisiøse programmer for å hjelpe landet med å bygge et nytt politisk system. Det ble raskt klart at det muslimske brorskap var landet best organiserte politiske og sosiale bevegelse. Det hadde i årevis støttet småbedrifter og gitt sosial hjelp til lokalsamfunn. På denne måten bygget brorskapet et potensielt politisk fundament som ingen andre bevegelser kunne vise til. Da Egypt gjennomførte sitt første demokratiske valg, ble Mohamed Morsi fra det muslimske brorskap valgt som president.
Det grunnleggende spørsmålet som ble stilt under den arabiske våren var om islam og demokrati kunne kombineres på en effektiv og bærekraftig måte. I Egypt gjorde Morsi-administrasjonen mange feil og misbrukte makten sin nesten helt fra starten av. Selv om mangelen på erfaring ikke var overraskende, var den svært iøynefallende og åpnet døren for det muslimske brorskapets motstandere, både i og utenfor Egypt.
Da militærkuppet kom i juli 2013, hadde Morsi-administrasjonen mistet det meste av sin opprinnelige støtte. Det betyr ikke at Egypts overgang til demokrati var dømt til å mislykkes. Denne prosessen ville ha vært turbulent uansett, og man kan forestille seg kontrafaktiske scenarier der demokratiet ville ha vunnet frem.
PS Events: AI Action Summit 2025
Don’t miss our next event, taking place at the AI Action Summit in Paris. Register now, and watch live on February 10 as leading thinkers consider what effective AI governance demands.
Register Now
Men undertrykkelsen som fulgte var brutal. Da sikkerhetsstyrker ryddet Rabaa-plassen for demonstranter ble minst 817 mennesker drept. På det tidspunktet hadde den arabiske våren begynt å ebbe ut i andre land også. USA og ledende europeiske land grep militært inn for å fjerne regimet til Muammar al-Gaddafi i Libya. Men dette førte til enda mer ustabilitet. Og dermed var ingen villig til å gripe inn mot regimet til Bashar al-Assad i Syria, til tross for den ekstremt brutale måten regimet slo ned på den politiske opposisjonen og landets opprørsbevegelser.
I årene etter den arabiske våren har det funnet sted en kontrarevolusjon — en arabisk vinter. Og de siste fire årene har den demokratiske tilbakegangen blitt aktivt støttet av Trump-administrasjonen som i stor grad har gått bort fra USAs tradisjonelle rolle som forkjemper for menneskerettigheter og demokrati. I noen unntakstilfeller, som med Kina og Iran, har den amerikanske kritikken tjent andre strategiske interesser. Ellers har man overøst diktatorer med smiger og store våpenavtaler.
Mens dette har pågått, har EUs innflytelse blitt marginalisert i araberverdenen. Få, om ingen, av de strukturelle problemene som ledet til den arabiske våren har blitt løst. På starten av 2010-tallet beregnet Det internasjonale pengefondet at de fleste av araberlandene måtte ha en årlig økonomisk vekst på 7 % bare for å holde arbeidsledigheten i sjakk. Men veksten det siste tiåret har ligget godt under det målet. Og situasjonen for menneskerettigheter er ikke stort bedre. Under regjeringen til Abdel Fattah al-Sisi har Egypt «opplevd den verste menneskerettighetskrisen på flere tiår», ifølge Human Rights Watch.
På lang sikt er ikke regimene i Saudi-Arabia, Iran og Egypt levedyktige. Grunnleggende reformer må til for å skape mer representative styresett og for å etablere mer åpne samfunn og økonomier. Det er den langsiktige lærdommen vi kan trekke fra den arabiske våren, som fant sted i en region med en stor og voksende ung befolkning.
Europeiske myndigheter og administrasjonen til den påtroppende amerikanske presidenten, Joe Biden, bør bidra til å minske motsetningene i Midtøsten og Nord-Afrika, så araberlandenes myndigheter kan bruke tid og krefter på sårt trengte nasjonale reformer. Ikke alt kan endres over natten. Likevel bør amerikanske og europeiske myndigheter legge press på arabiske myndigheter i saker som omhandler menneskerettigheter og representativt styre.
Det viktigste spørsmålet i dag er det samme som for ti år siden: Hvordan kan man kombinere islam og demokrati på en måte som legger til rette for reformer? Den arabiske våren ebbet ut til dels som følge av indre motsetninger, og til dels fordi etablerte eliter og utenlandske interesser ikke ville at den skulle lykkes. Men kontrarevolusjonen må også ta slutt på et eller annet tidspunkt.
Vi må ta de viktigste kravene som ble fremsatt under den arabiske våren på alvor, men uten de overdrevne forhåpningene man hadde for ti år siden. Arabiske ledere bør innse at de må komme disse kravene i møte for å sikre langsiktig stabilitet.
Oversatt av Marius Gustavson