wagner14_anand purohitGetty Images_sustainabilityfinance anand purohit/Getty Images

Hvem skal betale for klimaendringene?

SHARM EL-SHEIKH – Hvis det er ett spørsmål som har fått mye oppmerksomhet under FNs klimakonferanse i år (COP27), så er det spørsmålet om penger. Delegater, klimaaktivister og det raskt økende antallet deltakere fra privat sektor diskuterer hvem som bør betale for klimaendringene og hvordan.

Spørsmålet om penger er noe som burde ha vært diskutert tidligere. Selv om de årlige klimakonferansene i siste instans dreier seg om å kutte i klimagassutslipp, vil skiftet til en nettonullutslippsøkonomi kreve omfattende finansiering. Det samme gjelder tilpasning til en verden med høyere temperaturer og havnivåer, hyppigere og kraftigere ekstremvær og alle de andre kostnadene som kommer som følge av at vi forbrenner fossile drivstoff.

Helt siden klimakonferansen i København i 2009 (COP15), har «100 milliarder dollar» vært et nøkkeltall i denne debatten. Det er beløpet verdens avanserte økonomier lovet å gi til utviklingsland i året innen 2020. Men det var aldri klart om dette målet kun viste til offentlige midler eller om det kunne være en blanding av offentlige og private midler. Selv om de fleste av landene i sør tolket dette som et løfte om offentlige midler, har de fleste av landene i nord foretrukket den brede definisjonen. Hvis man baserer seg på denne definisjonen, var de rike landene på vei til å sørge for 97 milliarder dollar i årlig klimafinansiering allerede i 2011, ifølge en rapport fra Climate Policy Initiative som det ofte henvises til.

Men i dag, 13 år etter at dette løftet ble gitt, er det få som ville ha gjort den feilen å blande sammen offentlig og privat finansiering. Samtidig innser alle at det globale energiskiftet vil kreve mye mer. Vi snakker om flere tusen milliarder dollar i året.

I forkant av klimakonferansen i Glasgow i fjor (COP26), konkluderte Mark Carney, FNs spesialutsending for klimatiltak og -finansiering, at i løpet av de neste 30 årene må det minst hundre tusen milliarder dollar i ekstern finansiering til for å få til det grønne energiskiftet. Internasjonale organisasjoner, rådgivere og banker er i stor grad enige om dette tallet. Massive mengder med private penger må kanaliseres bort fra investeringer i fossile drivstoff og over i lavkarbonalternativer for infrastruktur, energi og transport.

Men det er ikke dermed sagt at myndighetene ikke må gjøre mer. Offentlige midler er selve brekkstangen som må til for å kanalisere private penger i riktig retning, i riktig tempo og i riktig omfang. Inflation Reduction Act, Bipartisan Infrastructure Law og CHIPS and Science Act, som nylig ble vedtatt i USA, er gode eksempler på hvordan denne brekkstangen kan brukes. Ideen er at rundt 500 milliarder dollar i offentlige investeringer vil stimulere til flere hundre milliarder i ytterligere private midler. Men selv om disse summene (og tilsvarende politiske pakker i andre land) kan få fart på et globalt grønt energikappløp, vil alle de offentlige investeringsmidlene og mesteparten av de private bli brukt i hjemlandet. Dermed vil landene i sør fortsatt mangle de nødvendige midlene.

WINTER SALE: Save 25% on a new PS subscription
PS_Winter-Sale_1333x1000_Onsite-2

WINTER SALE: Save 25% on a new PS subscription

For a limited time, you can gain greater access to Project Syndicate – including every commentary and our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – starting at less than $6 per month.

Subscribe Now

Globalt ser vi samme mønster. Fordi utenlandske direkteinvesteringer spiller en langt større rolle enn bistand, vil mye av pengene som går til å kutte i klimagassutslipp (karbondioksid, metan m.m) komme fra private kilder, uansett hva ulike lands myndigheter blir enige om å gjøre. Dersom vi skal klare å frigjøre disse midlene, må vi ty til det forhandlere kaller «kreative» løsninger. Det vil si: «Vi vet at vi trenger mye mer penger, men vi kan ikke være de som stiller dem til rådighet.»

Derfor kom John Kerry, USAs spesialutsending for klima, til COP27 med et forslag om å bruke karbonkreditt for i det minste å tette igjen noe av finansieringsgapet. I henhold til denne tilnærmingen, vil rike land og bedrifter få noe kreditt, ikke bare for å kutte i egne utslipp, men også for å betale andre for å gjøre det.

Ideen er ikke ny. Amerikanske myndigheter foreslo et tilsvarende system i forkant av klimakonferansen i Kyoto i 1997 (COP3). Den gang var store deler av verden, deriblant EU, imot planen. Men, ironisk nok, har EU i dag verdens største karbonmarked, mens USA ikke har det — med unntak av California og flere nordøstlige delstater. På nasjonalt nivå er det fortsatt politisk umulig å få de som forurenser til å betale for sine karbonutslipp. Derfor satser Biden-administrasjonen i stedet på å bruke penger som kan bidra til energiskiftet på hjemmebane. Og det er grunnen til at Kerry foreslår et frivillig karbonkredittsystem.

Karbonkreditt, spesielt basert på frivillige systemer, er ingen god erstatning for at bedrifter og land kutter i egne utslipp så det monner. Det er mange problemer knyttet til karbonkredittsystemer. Mens det handles for kreditt tilsvarende milliarder av dollar hvert år i Californias karbonmarked, er det også avdekket tilfeller av åpenbar falsk skogerstatning tilsvarende 400 millioner dollar. Hvis det er så vanskelig å få aktører til å etterleve reglene i Californias obligatoriske marked, bare tenk deg problemene som vil hjemsøke et frivillig globalt system.

USA og andre rike land som slipper ut store mengder med klimagass, har fortsatt et ansvar for å bistå med penger direkte og i langt større grad enn det de gjør i dag. Det gjelder både betingelsesløs bistand for å hjelpe fattige land med å takle klimaendringene og finansiering for å hjelpe dem med å kutte i sine egne utslipp.

Tyskland og Østerrike fortjener honnør for sine løfter om henholdsvis 170 og 50 millioner euro i bistand til de mest sårbare landene. Et annet steg i riktig retning er at USA, EU og Tyskland har forpliktet seg til å investere 500 millioner dollar i fornybar energi i Egypt (selv om det synes som om den frigjorte gassen vil bli eksportert til EU). Men med tanke på at dette kun dreier seg om millioner av euro eller dollar, er disse summene fortsatt alt for små. Langt større pengebeløp må til.

Det er åpenbart noe ved ideen om å knytte milliarder av høyst nødvendige bistandsmidler til private pengestrømmer der man snakker om flere tusen milliarder. Det første myndighetene våre bør gjøre, er å bidra til at flere tusen milliarder dollar i private investeringer finner veien til landene i sør. «Kreative» løsninger bør også innebære at man gjør lån og investeringer mindre risikable for private investorer. Myndigheter i rike land og internasjonale fond kan gi lånegarantier og andre former for forsikringer som kan bidra til redusert risiko for at statsmaktene i sør misligholder sine lån — og til å redusere andre former for risiko.

Karbonkreditt kan samtidig spille en rolle i arbeidet med å trappe opp hardt tiltrengte investeringer, gitt at frivillig karbonkreditt kun blir sett som et trinn på veien mot å få de som står for utslippene til å betale. Det som virkelig betyr noe til slutt, er å få fart på den globale grønne energirevolusjonen. Og dersom vi lar rike bedrifter få skryte av hvor grønne de er, kan det kanskje bidra til finansiering av mer ren energi i landene i sør. Det kan vi leve med. I mange tilfeller er det best å ikke bry seg for mye om hvem som får æren for det arbeidet som må gjøres.

Oversatt av Marius Gustavson

https://prosyn.org/riwzvSLnb