BRUSSEL – EU baner vei i klimapolitikken. Nylig ble lovgivere og nasjonale myndigheter enige om en europeisk klimalov, som forankrer målet om klimanøytralitet i lovverket. EU er godt i gang med å nå målet om klimanøytralitet innen 2050 — med Green Deal som vekststrategi og mål om uslippsreduksjon på minst 55 % i 2030. Men Europa er ikke alene. Stadig flere land forplikter seg i større grad til avkarbonisering.
John Kerry, president Joe Bidens spesialutsending for klima, har nylig hatt møter med representanter for EU. Dette viser at EU og USA igjen samarbeider tett om klima. Målet er å samle en internasjonal koalisjon for å trappe opp ambisjonene i klimapolitikken fram mot FNs klimatoppmøte (COP26) i Glasgow i november.
Det er ingen tid å miste. Klimaendringene fører med seg tørke, sult, flom og masseforflytting av mennesker. Dersom vi ikke foretar oss noe, vil vi se nye migrasjonsbølger og tiltagende konflikter om vann, dyrkbar jord og naturressurser. Noen klager over de store investeringene som må til for å takle klimaendringene og tap av biologisk mangfold. Svaret vårt er at det vil koste langt mer dersom vi ikke gjør noe.
Vi er alle tjent med å takle klima- og biomangfoldskrisen. Det vil gi bedre jobber, renere luft og vann, færre pandemier samt bedre helse og livskvalitet. Men, som med alle store endringer, vil de være vanskelige for noen og mer gunstige for andre. Dette vil føre til gnisninger innen og mellom land. Når vi nå framskynder skiftet fra en karbonbasert til en bærekraftig økonomi basert på fornybar energi, må vi ta hensyn til disse geopolitiske konsekvensene.
Det grønne skiftet vil også føre til et maktskifte. De som kontrollerer og eksporterer fossile drivstoff, vil få svekket sin stilling, mens de som vet å satse på framtidens grønne teknologi, vil komme styrket ut av utviklingen. F.eks. ved å fase ut fossile drivstoff, vil man styrke EUs strategiske stilling, ikke minst ved å gjøre medlemslandene mindre avhengige av energi som importeres til unionen. I 2019 kom 87 % av oljen og 74 % av gassen som ble brukt i EU utenfra, noe som tilsa at medlemslandene måtte importere fossile drivstoff (og relaterte produkter) til en sum av mer enn 320 milliarder euro.
Med det grønne skiftet vil også gamle strategiske flaskehalser, som Hormuzstredet, bli mindre relevante og dermed mindre farlige. Disse sjøpassasjene har skapt hodebry for militære strateger i flere tiår. Når oljealderen svinner hen, vil stormakter i mindre grad kjempe om kontroll over sjøveiene.
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
Mindre import av energi vil bidra til å redusere inntekten og den geopolitiske makten til land, som Russland, som er avhengig av EUs marked. Tapet av en så viktig inntektskilde for Russland kan selvsagt lede til ustabilitet på kort sikt, spesielt hvis myndighetene i Moskva motiveres til utenrikspolitiske vågestykker. På lang sikt kan nok en verden preget av ren energi også bli en verden preget av «ren» politisk styring. En slik utvikling vil få tradisjonelle eksportører av fossile drivstoff til å diversifisere sine økonomier og frigjøre seg fra «oljeforbannelsen» og korrupsjonen som gjerne følger med.
Med det grønne skiftet vil mange land ha behov for tilgang på knappe råmaterialer. Mange av disse befinner seg i land der styresmaktene er villige til å bruke naturressurser som et redskap til å fremme utenrikspolitiske mål. Den økte sårbarheten må takles på to måter: ved å resirkulere mer av disse viktige ressursene og ved å inngå i større allianser med eksportlandene.
Så lenge andre lands klimaforpliktelser ikke samsvarer med våre egne, vil det være fare for «karbonlekkasje». Derfor har EU utarbeidet det som kalles «carbon border adjustment mechanism» (CBAM). Vi vet at noen land, selv blant våre allierte, er bekymret for dette. For å si det i klartekst: Avgifter på importerte karbonintensive produkter er ikke ment å være en straff eller en form for proteksjonisme.
I tillegg til å forsikre oss om at EUs planer er i tråd med reglene til Verdens handelsorganisasjon, vil vi snarlig gå i dialog med våre internasjonale partnere for å forklare hva det er vi ser for oss. Vi ønsker å legge til rette for samarbeid og hjelpe andre land med å nå sine klimamål. Håpet er at CBAM vil utløse et kappløp mot toppen.
Selv om det grønne skiftet vil føre til mer bærekraftige og robuste økonomier, vil det ikke automatisk lede til en verden med mindre konflikt og geopolitisk rivalisering. EU har ingen illusjoner om dette. Vi vil måtte analysere hvordan våre politiske tiltak vil virke inn på ulike deler av verden og tenke gjennom hvilke konsekvenser de mest sannsynlig vil føre til og hvilke farer som kan oppstå.
F.eks. i Arktis, der temperaturen stiger dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet, forsøker Russland, Kina og andre land allerede å etablere et geopolitisk fotfeste for å få kontroll over territorier og ressurser som tidligere lå under isen. Selv om avspenning er i disse maktenes egen interesse — og «la Arktis forbli i Arktis» — setter dagens arktiske kappløp hele regionen i fare.
Sør for Europa er det enorme muligheter til å generere energi fra solen og utvikle grønn hydrogen. Her kan man etablere nye bærekraftige vekstmodeller basert på fornybar energi. Europa bør samarbeide tett med land sør for Sahara og andre steder i verden for å gripe disse mulighetene.
EU går i retning av et grønt skifte fordi vitenskapen forteller oss at vi må gjøre det, økonomisk analyse forteller oss at vi bør gjøre det og teknologien viser oss at vi kan gjøre det. Vi er sikre på at en verden drevet av ren teknologi vil være gunstig for folks livskvalitet og bidra til politisk stabilitet. Men veien fram dit vil være full av farer og hindringer.
Derfor må den grønne geopolitikken gjennomsyre hele vår tenkemåte. Geopolitiske farer er ingen unnskyldning for å legge om kursen eller reversere retningen. De bør derimot få oss til å forsterke arbeidet med å få til et rettferdig skifte for oss alle. Jo raskere vi kan sørge for at globale kollektive goder kan komme alle til gode, jo bedre.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
With German voters clearly demanding comprehensive change, the far right has been capitalizing on the public's discontent and benefiting from broader global political trends. If the country's democratic parties cannot deliver, they may soon find that they are no longer the mainstream.
explains why the outcome may decide whether the political “firewall” against the far right can hold.
The Russian and (now) American vision of "peace" in Ukraine would be no peace at all. The immediate task for Europe is not only to navigate Donald’s Trump unilateral pursuit of a settlement, but also to ensure that any deal does not increase the likelihood of an even wider war.
sees a Korea-style armistice with security guarantees as the only viable option in Ukraine.
Rather than engage in lengthy discussions to pry concessions from Russia, US President Donald Trump seems committed to giving the Kremlin whatever it wants to end the Ukraine war. But rewarding the aggressor and punishing the victim would amount to setting the stage for the next war.
warns that by punishing the victim, the US is setting up Europe for another war.
Within his first month back in the White House, Donald Trump has upended US foreign policy and launched an all-out assault on the country’s constitutional order. With US institutions bowing or buckling as the administration takes executive power to unprecedented extremes, the establishment of an authoritarian regime cannot be ruled out.
The rapid advance of AI might create the illusion that we have created a form of algorithmic intelligence capable of understanding us as deeply as we understand one another. But these systems will always lack the essential qualities of human intelligence.
explains why even cutting-edge innovations are not immune to the world’s inherent unpredictability.
BRUSSEL – EU baner vei i klimapolitikken. Nylig ble lovgivere og nasjonale myndigheter enige om en europeisk klimalov, som forankrer målet om klimanøytralitet i lovverket. EU er godt i gang med å nå målet om klimanøytralitet innen 2050 — med Green Deal som vekststrategi og mål om uslippsreduksjon på minst 55 % i 2030. Men Europa er ikke alene. Stadig flere land forplikter seg i større grad til avkarbonisering.
John Kerry, president Joe Bidens spesialutsending for klima, har nylig hatt møter med representanter for EU. Dette viser at EU og USA igjen samarbeider tett om klima. Målet er å samle en internasjonal koalisjon for å trappe opp ambisjonene i klimapolitikken fram mot FNs klimatoppmøte (COP26) i Glasgow i november.
Det er ingen tid å miste. Klimaendringene fører med seg tørke, sult, flom og masseforflytting av mennesker. Dersom vi ikke foretar oss noe, vil vi se nye migrasjonsbølger og tiltagende konflikter om vann, dyrkbar jord og naturressurser. Noen klager over de store investeringene som må til for å takle klimaendringene og tap av biologisk mangfold. Svaret vårt er at det vil koste langt mer dersom vi ikke gjør noe.
Vi er alle tjent med å takle klima- og biomangfoldskrisen. Det vil gi bedre jobber, renere luft og vann, færre pandemier samt bedre helse og livskvalitet. Men, som med alle store endringer, vil de være vanskelige for noen og mer gunstige for andre. Dette vil føre til gnisninger innen og mellom land. Når vi nå framskynder skiftet fra en karbonbasert til en bærekraftig økonomi basert på fornybar energi, må vi ta hensyn til disse geopolitiske konsekvensene.
Det grønne skiftet vil også føre til et maktskifte. De som kontrollerer og eksporterer fossile drivstoff, vil få svekket sin stilling, mens de som vet å satse på framtidens grønne teknologi, vil komme styrket ut av utviklingen. F.eks. ved å fase ut fossile drivstoff, vil man styrke EUs strategiske stilling, ikke minst ved å gjøre medlemslandene mindre avhengige av energi som importeres til unionen. I 2019 kom 87 % av oljen og 74 % av gassen som ble brukt i EU utenfra, noe som tilsa at medlemslandene måtte importere fossile drivstoff (og relaterte produkter) til en sum av mer enn 320 milliarder euro.
Med det grønne skiftet vil også gamle strategiske flaskehalser, som Hormuzstredet, bli mindre relevante og dermed mindre farlige. Disse sjøpassasjene har skapt hodebry for militære strateger i flere tiår. Når oljealderen svinner hen, vil stormakter i mindre grad kjempe om kontroll over sjøveiene.
Winter Sale: Save 40% on a new PS subscription
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
Mindre import av energi vil bidra til å redusere inntekten og den geopolitiske makten til land, som Russland, som er avhengig av EUs marked. Tapet av en så viktig inntektskilde for Russland kan selvsagt lede til ustabilitet på kort sikt, spesielt hvis myndighetene i Moskva motiveres til utenrikspolitiske vågestykker. På lang sikt kan nok en verden preget av ren energi også bli en verden preget av «ren» politisk styring. En slik utvikling vil få tradisjonelle eksportører av fossile drivstoff til å diversifisere sine økonomier og frigjøre seg fra «oljeforbannelsen» og korrupsjonen som gjerne følger med.
Med det grønne skiftet vil mange land ha behov for tilgang på knappe råmaterialer. Mange av disse befinner seg i land der styresmaktene er villige til å bruke naturressurser som et redskap til å fremme utenrikspolitiske mål. Den økte sårbarheten må takles på to måter: ved å resirkulere mer av disse viktige ressursene og ved å inngå i større allianser med eksportlandene.
Så lenge andre lands klimaforpliktelser ikke samsvarer med våre egne, vil det være fare for «karbonlekkasje». Derfor har EU utarbeidet det som kalles «carbon border adjustment mechanism» (CBAM). Vi vet at noen land, selv blant våre allierte, er bekymret for dette. For å si det i klartekst: Avgifter på importerte karbonintensive produkter er ikke ment å være en straff eller en form for proteksjonisme.
I tillegg til å forsikre oss om at EUs planer er i tråd med reglene til Verdens handelsorganisasjon, vil vi snarlig gå i dialog med våre internasjonale partnere for å forklare hva det er vi ser for oss. Vi ønsker å legge til rette for samarbeid og hjelpe andre land med å nå sine klimamål. Håpet er at CBAM vil utløse et kappløp mot toppen.
Selv om det grønne skiftet vil føre til mer bærekraftige og robuste økonomier, vil det ikke automatisk lede til en verden med mindre konflikt og geopolitisk rivalisering. EU har ingen illusjoner om dette. Vi vil måtte analysere hvordan våre politiske tiltak vil virke inn på ulike deler av verden og tenke gjennom hvilke konsekvenser de mest sannsynlig vil føre til og hvilke farer som kan oppstå.
F.eks. i Arktis, der temperaturen stiger dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet, forsøker Russland, Kina og andre land allerede å etablere et geopolitisk fotfeste for å få kontroll over territorier og ressurser som tidligere lå under isen. Selv om avspenning er i disse maktenes egen interesse — og «la Arktis forbli i Arktis» — setter dagens arktiske kappløp hele regionen i fare.
Sør for Europa er det enorme muligheter til å generere energi fra solen og utvikle grønn hydrogen. Her kan man etablere nye bærekraftige vekstmodeller basert på fornybar energi. Europa bør samarbeide tett med land sør for Sahara og andre steder i verden for å gripe disse mulighetene.
EU går i retning av et grønt skifte fordi vitenskapen forteller oss at vi må gjøre det, økonomisk analyse forteller oss at vi bør gjøre det og teknologien viser oss at vi kan gjøre det. Vi er sikre på at en verden drevet av ren teknologi vil være gunstig for folks livskvalitet og bidra til politisk stabilitet. Men veien fram dit vil være full av farer og hindringer.
Derfor må den grønne geopolitikken gjennomsyre hele vår tenkemåte. Geopolitiske farer er ingen unnskyldning for å legge om kursen eller reversere retningen. De bør derimot få oss til å forsterke arbeidet med å få til et rettferdig skifte for oss alle. Jo raskere vi kan sørge for at globale kollektive goder kan komme alle til gode, jo bedre.
Oversatt av Marius Gustavson