BERLIN – I starten av oktober besøkte den tyske utenriksministeren Heiko Maas Holocaust-minnesmerket i Berlin sammen med utenriksministrene fra Israel og De forente arabiske emirater (FAE). Bildene var rørende. Kunne man ha funnet en bedre måte å markere normaliseringen av relasjonen mellom Israel og FAE på? Men Abraham-avtalen, som innebærer opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom de to landene, dreier seg ikke om respekt for fortiden. Den er heller et forsøk på å frigjøre seg fra fortiden.
Konflikten mellom Israel og Palestina har vært det som mer enn noe annet har definert Midtøsten gjennom mesteparten av min levetid. For Vesten har det vært viktig å sikre Israels eksistens for å rette opp i en historisk urett: Israel som hjemland for jøder var en forsikring mot framtidig antisemittisme. I araberverdenen har man en vektlagt en annen historie: fordrivelsen av palestinere i 1948 og livet under israelsk okkupasjon siden 1967. Regimer i regionen har brukt palestinernes grimme skjebne for å appellere til egne innbyggere og lede oppmerksomheten bort fra egne feil.
Det har vært en utbredt oppfatning at både israelere og palestinere skulle kompenseres for tidligere urett — og at dette ville sikre fred og stabilitet i Midtøsten. Den israelsk-palestinske konflikten ble ansett som nøkkelen til normalisering av mellomstatlige relasjoner i regionen. Ved å normalisere relasjonen med Israel uten å ha en egen avtale for palestinerne, har FAE i prinsippet satt hele denne historien til side. Abraham-avtalen, som også inkluderer Bahrain, representerer dermed et paradigmeskifte for regionen.
BERLIN – I starten av oktober besøkte den tyske utenriksministeren Heiko Maas Holocaust-minnesmerket i Berlin sammen med utenriksministrene fra Israel og De forente arabiske emirater (FAE). Bildene var rørende. Kunne man ha funnet en bedre måte å markere normaliseringen av relasjonen mellom Israel og FAE på? Men Abraham-avtalen, som innebærer opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom de to landene, dreier seg ikke om respekt for fortiden. Den er heller et forsøk på å frigjøre seg fra fortiden.
Konflikten mellom Israel og Palestina har vært det som mer enn noe annet har definert Midtøsten gjennom mesteparten av min levetid. For Vesten har det vært viktig å sikre Israels eksistens for å rette opp i en historisk urett: Israel som hjemland for jøder var en forsikring mot framtidig antisemittisme. I araberverdenen har man en vektlagt en annen historie: fordrivelsen av palestinere i 1948 og livet under israelsk okkupasjon siden 1967. Regimer i regionen har brukt palestinernes grimme skjebne for å appellere til egne innbyggere og lede oppmerksomheten bort fra egne feil.
Det har vært en utbredt oppfatning at både israelere og palestinere skulle kompenseres for tidligere urett — og at dette ville sikre fred og stabilitet i Midtøsten. Den israelsk-palestinske konflikten ble ansett som nøkkelen til normalisering av mellomstatlige relasjoner i regionen. Ved å normalisere relasjonen med Israel uten å ha en egen avtale for palestinerne, har FAE i prinsippet satt hele denne historien til side. Abraham-avtalen, som også inkluderer Bahrain, representerer dermed et paradigmeskifte for regionen.