NEW YORK – Vi forventer at økonomer forstår seg på risiko. Beslutninger som må tas i møte med usikkerhet er tross alt noe av det viktigste faget skal befatte seg med. Men i en tid da mange ulike former for risiko opptrer samtidig ute i den virkelige verden — knyttet til geopolitikk, makroøkonomi, finansmarkeder, folkehelse, miljø og klima — virker det som om mange økonomer er i villrede.
Selv om bedrifter og investorer kan komme til å tjene mye penger dersom de er i stand til å vurdere risiko på en god måte og orientere seg i dagens risikofylte landskap, er det ingen som synes å ha en god forklaring på hvor vi befinner oss eller hvordan vi kom hit. Dette gjelder i særlig grad klimaendringene: Det er nå åpenbart at risikoen systematisk har blitt undervurdert og dermed konsekvent underpriset.
En forklaring på dette er at markedsaktørene ikke forstår hvor stor risikoen er og sannsynligheten for at den kan gjøre seg gjeldende. Dette er fordi de har tilnærmet seg saksområdet på en feil måte. Klimasystemet er ikke som et kasino med klart definerte utfall og sannsynligheter. Som det står formulert i en kommentar i tidsskriftet Nature i 1987, kan endringer i jordas systemer føre til alle former for «ubehagelige overraskelser». Det er som om vi spiller kort med kortstokker som inneholder et ukjent antall jokere. Vi må også ta høyde for at vitenskapen gjerne er konservativ. Klimaforskere har en tendens til å være for forsiktige i sine spådommer.
Et godt eksempel fra litt tid tilbake er beregningen av hvor mye havet vil stige. Generelt kan vi si at havet stiger av tre grunner: polarisen som smelter, isbreer (innenlandsk) som smelter og fordi varmere vann tar mer plass. Men i beregninger som ble publisert i rapportene til FNs klimapanel på starten av 2000-tallet, tar man kun høyde for isbreer som smelter og vann som utvider seg. Forskere var selvsagt klar over at global oppvarming også ville føre til at polarisen smeltet og at denne effekten kunne være den viktigste av de tre. Men fordi ulike beregninger av hvor raskt polene ville smelte varierte så mye på den tiden, ble de fjernet fra de overordnede beregningene.
Denne utelatelsen har man siden rettet opp i. I dag er det økonomer som seiler akterut. Dette gjelder spesielt i beregningen av de økonomiske ødeleggelsene forbundet med høyere havnivåer og mange andre sammenkoblede farer og usikkerheter knyttet til klimaendringene. Det krever hardt arbeid å tallfeste de klimarelaterte ødeleggelsene. Og i et forskningsmiljø som verdsetter nye ideer over det som kan virke som ren «regnskapsførsel», er ikke dette den formen for arbeid som blir belønnet i noen særlig grad eller som gir akademisk anerkjennelse.
Uansett har økonomer — helt tilbake til Simon Kuznets, bruttonasjonalproduktets «far» — vært blant de ledende kritikerne av økonomiske måleparametere som har til hensikt å tallfeste den økonomiske velferden i samfunnet. BNP spiller en sentral rolle i makroøkonomisk analyse. Men BNP utelater mange andre viktige indikatorer, f.eks. de som sier noe om helsetilstanden til oss mennesker og planeten vår. Bevarte skogområder, ren luft og rent vann har ingen verdi i nasjonalregnskapet med mindre de direkte blir en del av økonomien som innsatsfaktorer.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Heldigvis forsøker et nytt initiativ iverksatt av Biden-administrasjonen å rette opp i denne feilen ved å utvikle ny «statistikk for miljørelaterte økonomiske beslutninger». Selv om dette initiativet ikke er det første av sitt slag i verden, så er det blant de mest ambisiøse. Målet er å supplere BNP med andre tilnærminger og tallstørrelser, for så å ta høyde for disse i politiske beslutningsprosesser.
Et slikt skifte har latt vente på seg. Det er mulig at klimaendringene ikke hadde blitt et så stort problem som det de er i dag dersom man hadde tatt høyde for klimaendringenes ødeleggelser i nasjonalregnskapet helt fra starten av.
Dette peker på en annen og like viktig grunn til at klimarisiko og annen risiko har blitt feilpriset. En ting er å få forskere, økonomer og velinformerte borgere til å innse at mange former for risiko og usikkerhet ikke er priset inn; noe helt annet er å iverksette tiltak som hindrer bedrifter fra å skyve risikoen over på samfunnet.
For næringslivsledere er den største klimarisikoen at klimaendringene vil påvirke «regler og reguleringer knyttet til vår virksomhet», ifølge en spørreundersøkelse gjennomført nylig av Federal Reserve Bank of San Francisco. Bedriftsledere regner med (og med rette) at politiske beslutningstakere vil kreve at bedriftene skal betale for klimagassutslipp og andre negative eksternaliteter framfor at man lar bedriftene sosialisere disse kostnadene.
Slike tiltak vil nødvendigvis falle inn under politikken, men økonomer må ikke blande sammen sine egne politiske preferanser med hva som er fornuftig politikk. De som av ideologiske grunner gjerne ser på det «frie» markedet som det overordnede organiseringsprinsippet for samfunnet, må innse at et marked kun kan fungere godt når man har tatt høyde for alle eksternaliteter og betalt for dem.
Her kan et annet regnskapsmessig initiativ fra Biden-administrasjonen hjelpe oss. Det amerikanske verdipapirtilsynet (Securities and Exchange Commission) har foreslått nye regler for klimarelatert informasjon som bedrifter må offentliggjøre. Dette krever at bedrifter rapporterer og standardiserer informasjon om hvordan virksomheten virker inn på klimaet og hvilken risiko klimaendringene utgjør for virksomheten. Men med dette initiativet går ikke verdipapirtilsynet så langt som til å be alle de som forurenser om å betale for det de forurenser. I stedet overlates beslutningene til investorer om hva de vil gjøre med den nye informasjonen.
Økonomer må kunne forsvare rådene de kommer med og den avgjørende rollen de spiller i utformingen av den økonomiske politikken. Politiske krefter og særinteresser vil forsøke å vri om på rådene deres og kritisere dem. Men det må ikke bli en unnskyldning slik at man unnlater å handle. Intellektuell integritet og ærlighet krever at økonomer og politikere tenker gjennom hvordan nye former for risiko og usikkerhet kan og vil påvirke ulike utfall.
Å tallfeste det som er kjent er vanskelig nok. Å ta høyde for risiko og usikkerhet (som det er utfordrende å prise inn), slik som klimavippepunkter, er enda vanskeligere. Dersom vi tar disse farene og denne usikkerheten innover oss, er det åpenbart at vi må iverksette politiske tiltak — jo før, jo bedre.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Iran’s mass ballistic missile and drone attack on Israel last week raised anew the specter of a widening Middle East war that draws in Iran and its proxies, as well as Western countries like the United States. The urgent need to defuse tensions – starting by ending Israel’s war in Gaza and pursuing a lasting political solution to the Israeli-Palestinian conflict – is obvious, but can it be done?
The most successful development stories almost always involve major shifts in the sources of economic growth, which in turn allow economies to reinvent themselves out of necessity or by design. In China, the interplay of mounting external pressures, lagging household consumption, and falling productivity will increasingly shape China’s policy choices in the years ahead.
explains why the Chinese authorities should switch to a consumption- and productivity-led growth model.
Designing a progressive anti-violence strategy that delivers the safety for which a huge share of Latin Americans crave is perhaps the most difficult challenge facing many of the region’s governments. But it is also the most important.
urge the region’s progressives to start treating security as an essential component of social protection.
NEW YORK – Vi forventer at økonomer forstår seg på risiko. Beslutninger som må tas i møte med usikkerhet er tross alt noe av det viktigste faget skal befatte seg med. Men i en tid da mange ulike former for risiko opptrer samtidig ute i den virkelige verden — knyttet til geopolitikk, makroøkonomi, finansmarkeder, folkehelse, miljø og klima — virker det som om mange økonomer er i villrede.
Selv om bedrifter og investorer kan komme til å tjene mye penger dersom de er i stand til å vurdere risiko på en god måte og orientere seg i dagens risikofylte landskap, er det ingen som synes å ha en god forklaring på hvor vi befinner oss eller hvordan vi kom hit. Dette gjelder i særlig grad klimaendringene: Det er nå åpenbart at risikoen systematisk har blitt undervurdert og dermed konsekvent underpriset.
En forklaring på dette er at markedsaktørene ikke forstår hvor stor risikoen er og sannsynligheten for at den kan gjøre seg gjeldende. Dette er fordi de har tilnærmet seg saksområdet på en feil måte. Klimasystemet er ikke som et kasino med klart definerte utfall og sannsynligheter. Som det står formulert i en kommentar i tidsskriftet Nature i 1987, kan endringer i jordas systemer føre til alle former for «ubehagelige overraskelser». Det er som om vi spiller kort med kortstokker som inneholder et ukjent antall jokere. Vi må også ta høyde for at vitenskapen gjerne er konservativ. Klimaforskere har en tendens til å være for forsiktige i sine spådommer.
Et godt eksempel fra litt tid tilbake er beregningen av hvor mye havet vil stige. Generelt kan vi si at havet stiger av tre grunner: polarisen som smelter, isbreer (innenlandsk) som smelter og fordi varmere vann tar mer plass. Men i beregninger som ble publisert i rapportene til FNs klimapanel på starten av 2000-tallet, tar man kun høyde for isbreer som smelter og vann som utvider seg. Forskere var selvsagt klar over at global oppvarming også ville føre til at polarisen smeltet og at denne effekten kunne være den viktigste av de tre. Men fordi ulike beregninger av hvor raskt polene ville smelte varierte så mye på den tiden, ble de fjernet fra de overordnede beregningene.
Denne utelatelsen har man siden rettet opp i. I dag er det økonomer som seiler akterut. Dette gjelder spesielt i beregningen av de økonomiske ødeleggelsene forbundet med høyere havnivåer og mange andre sammenkoblede farer og usikkerheter knyttet til klimaendringene. Det krever hardt arbeid å tallfeste de klimarelaterte ødeleggelsene. Og i et forskningsmiljø som verdsetter nye ideer over det som kan virke som ren «regnskapsførsel», er ikke dette den formen for arbeid som blir belønnet i noen særlig grad eller som gir akademisk anerkjennelse.
Uansett har økonomer — helt tilbake til Simon Kuznets, bruttonasjonalproduktets «far» — vært blant de ledende kritikerne av økonomiske måleparametere som har til hensikt å tallfeste den økonomiske velferden i samfunnet. BNP spiller en sentral rolle i makroøkonomisk analyse. Men BNP utelater mange andre viktige indikatorer, f.eks. de som sier noe om helsetilstanden til oss mennesker og planeten vår. Bevarte skogområder, ren luft og rent vann har ingen verdi i nasjonalregnskapet med mindre de direkte blir en del av økonomien som innsatsfaktorer.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Heldigvis forsøker et nytt initiativ iverksatt av Biden-administrasjonen å rette opp i denne feilen ved å utvikle ny «statistikk for miljørelaterte økonomiske beslutninger». Selv om dette initiativet ikke er det første av sitt slag i verden, så er det blant de mest ambisiøse. Målet er å supplere BNP med andre tilnærminger og tallstørrelser, for så å ta høyde for disse i politiske beslutningsprosesser.
Et slikt skifte har latt vente på seg. Det er mulig at klimaendringene ikke hadde blitt et så stort problem som det de er i dag dersom man hadde tatt høyde for klimaendringenes ødeleggelser i nasjonalregnskapet helt fra starten av.
Dette peker på en annen og like viktig grunn til at klimarisiko og annen risiko har blitt feilpriset. En ting er å få forskere, økonomer og velinformerte borgere til å innse at mange former for risiko og usikkerhet ikke er priset inn; noe helt annet er å iverksette tiltak som hindrer bedrifter fra å skyve risikoen over på samfunnet.
For næringslivsledere er den største klimarisikoen at klimaendringene vil påvirke «regler og reguleringer knyttet til vår virksomhet», ifølge en spørreundersøkelse gjennomført nylig av Federal Reserve Bank of San Francisco. Bedriftsledere regner med (og med rette) at politiske beslutningstakere vil kreve at bedriftene skal betale for klimagassutslipp og andre negative eksternaliteter framfor at man lar bedriftene sosialisere disse kostnadene.
Slike tiltak vil nødvendigvis falle inn under politikken, men økonomer må ikke blande sammen sine egne politiske preferanser med hva som er fornuftig politikk. De som av ideologiske grunner gjerne ser på det «frie» markedet som det overordnede organiseringsprinsippet for samfunnet, må innse at et marked kun kan fungere godt når man har tatt høyde for alle eksternaliteter og betalt for dem.
Her kan et annet regnskapsmessig initiativ fra Biden-administrasjonen hjelpe oss. Det amerikanske verdipapirtilsynet (Securities and Exchange Commission) har foreslått nye regler for klimarelatert informasjon som bedrifter må offentliggjøre. Dette krever at bedrifter rapporterer og standardiserer informasjon om hvordan virksomheten virker inn på klimaet og hvilken risiko klimaendringene utgjør for virksomheten. Men med dette initiativet går ikke verdipapirtilsynet så langt som til å be alle de som forurenser om å betale for det de forurenser. I stedet overlates beslutningene til investorer om hva de vil gjøre med den nye informasjonen.
Økonomer må kunne forsvare rådene de kommer med og den avgjørende rollen de spiller i utformingen av den økonomiske politikken. Politiske krefter og særinteresser vil forsøke å vri om på rådene deres og kritisere dem. Men det må ikke bli en unnskyldning slik at man unnlater å handle. Intellektuell integritet og ærlighet krever at økonomer og politikere tenker gjennom hvordan nye former for risiko og usikkerhet kan og vil påvirke ulike utfall.
Å tallfeste det som er kjent er vanskelig nok. Å ta høyde for risiko og usikkerhet (som det er utfordrende å prise inn), slik som klimavippepunkter, er enda vanskeligere. Dersom vi tar disse farene og denne usikkerheten innover oss, er det åpenbart at vi må iverksette politiske tiltak — jo før, jo bedre.
Oversatt av Marius Gustavson